I et innlegg 27. mars med overskriften ”Det skapes frykt. Fortsatt”, irettesetter rektorteam Reed sju professorer i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen for å tillegge dem synspunkter de ikke har og for å ha misforstått deres visjoner om demokrati. En gjennomlesning av samtlige innlegg fra Reeds team viser at det skal sannelig godt gjøres å lese dem annerledes enn det de sju tekstkyndige professorene har gjort.
Reeds rektorteam representerer miljøer hvor det er et uttrykt mål å ha ansatte ledere med formelt ledelsesansvar nedover i linjen. Reed og Nordtveit har også flere ganger gitt uttrykk for at ansatt rektor er det beste valget for UiB. I sitt svar til de sju litteraturprofessorene synes det imidlertid klart at Reed og Nordtveit ikke lenger betrakter dette som godt valgflesk.
Kanskje skyldes dobbelkommunikasjonen at de har innsett at det faktisk er de selv som bidrar til dyp splittelse ved UiB ved å gå imot flertallet av de ansatte – som ønsker valgt rektor. Derfor skal ansatt rektor ”modnes” frem gjennom langvarige, brede debatter og inkluderende prosesser når Reed og Nordtveit har kommet til makten. Legitimitet i fagmiljøene, samspill og dialog, medbestemmelse og representativitet, samlende strategier og konsensus er ord som går igjen i deres nye retorikk.
Hvordan skal så universitetsdemokratiet faktisk ivaretas under Reed? I et langt leserbrev På Høyden 9. mars med tittel ”Om styrket faglig ledelse ved UiB” sier Reed: ”UiB må foreta en gjennomgang av oppgaver/områder med målsetting om å i størst mulig grad behandle saker på ett nivå i organisasjonen”. Ett nivå!
Det er grunn til å tro at Reed her, inspirert av New Public Management, legger opp til en matriseorganisering hvor faglig ansatte er redusert til ”leverandører” av resultater til et faglig-administrativt ledersjikt som ”bestiller” ”output” i form av antall studenter uteksaminert, antall doktorgrader levert, antall eksterne prosjektmidler hentet inn, antall publikasjoner registrert osv.
Ledelse i bestiller-leverandør-modellen bygger på meritokratiske prinsipper og er et oppsiktvekkende udemokratisk styringssystem. Fordi alle demokratiske organer så nær som ett er fjernet, er det få reelle muligheter til å bli hørt eller påvirke beslutningsprosessene i organisasjonen.
I en akademisk matriseorganisasjon er ikke bare båndene mellom de ansatte brutt ved at linjen går fra lederen til den enkelte; også forbindelseslinjene mellom undervisning og forskning er borte. Dette er selvfølgelig merkelig i en organisasjon som skal drive med forskningsbasert undervisning. Men det skyldes grunnprinsippet, som er at man skal levere og ikke la seg distrahere. Mens programstyrene skal levere undervisningsresultater, skal forskningsgruppene levere forskningsresultater.
Beklageligvis er ikke dette en organisasjonsmodell som støtter og fremmer faglig arbeid. Det er en administrasjonsmodell som utvikler byråkratiske kjennetegn, blant annet ved å gjøre seg immun mot kritikk. Det er ikke mulig å få til lange og gode demokratiske dialoger i en slik organisasjon. Den er rigget til for at all makt skal ligge i det administrative apparatet og hos ledelsen.
Dette valget er dermed ikke bare et valg mellom to kandidater, men dreier seg om hva slags universitet vi skal ha i fremtiden. Derfor er valget – som også Reed og Nordtveit har påpekt – et verdivalg. Valget står mellom et demokratisk breddeuniversitet eller et toppstyrt eliteuniversitet. I denne situasjonen finnes det bare ett troverdig demokratisk alternativ, og det er Sigmund Grønmo og Berit Rokne.