Kristin Clemet spør i følge På Høyden: ”De som er mot flertallsforslaget - hva er de for?” Dette er et godt spørsmål, og det er fristende å benytte en slik anledning til å filosofere litt omkring et mer radikalt alternativ til dagens system.
Ryssdalsutvalget beveger seg i retning av en mer forretningsmessig modell ved å innføre begrepet selveiende institusjoner og ved å bemanne styrene med eksterne representanter.
Dersom selveiende betyr mer sjølstyre høres dette forlokkende ut, men dersom
styreflertallet er eksternt kan en frykte at sjølstyre blir lite verdt.
Men både eierstruktur og styresammensetning er mer symbol på et mer markedsbasert system enn en reell endring i denne retningen. Betydelige endringer i retning sjølstyre har de siste åra kunnet finne sted uten disse symbola. Reformen bidrar dermed mer til usikkerhet enn til å løse problem og må derfor forvente motstand. Det ville være mer interessant både for en markedsliberal statsråd og for universitetet å diskutere ei ”deregulering” som virker på grunnplanet, en reform som gir riktigere insentiver, høyere effektivitet, større handlefrihet og bedre trivsel for alle dem som utfører forskning og
undervisning.
Mitt utgangspunkt for å ville tenke nytt er ei oppfatning av at vi som forskere og undervisere blir overstyrt av folk med de beste intensjoner, makt og vilje til styring, men med svært mangelfull kompetanse til å vurdere anna en svært overordna forhold. Sjølsagt skal og må de folkevalgte gjennom sine institusjoner fortsatt bestemme hvor mye av skattepengene som skal gå til forskning og undervisning, hvor bredt en skal satse og i hvilke retninger. Men, de bevilgende myndigheter må ikke blande seg opp i detaljer de ikke har kvalifikasjoner til å vurdere. Et alternativt system må sikre at midlene flyter dit de gir størst avkastning, uten innblanding på detaljnivå.
La meg bruke Norges forskningsråd til å illustrere problema med administrativ styring
av forskningsmidlene. Det brukes store ressurser på å utvikle programnotat, på
posisjonering i programkomiteer og plei av kontakter, på søknadsskriving - delvis med konsulenthjelp, vurdering av søknader, framdriftsrapportskriving osv. De direkte kostnadene er betydelige, bare drifting av forskningsrådet koster omkring 200 millioner kroner per år. En må også huske at hvert innvilga prosjekt må forsvare kostnadene ved å utvikle og markedsføre omkring tre prosjekt som ikke blir innvilga. De indirekte kostnadene er trolig enda større. Søkerne forkaster sine beste ideer eller vrir på egne ideer for å tilpasse seg utlysingsteksten. Komiteene og deres eksperter kan ikke forventes å dekke alle forskningsfronter og de strever med habilitetsproblemer (faglige og institusjonelle) og må derfor forventes å bidra til betydelig ineffektivitet. (Hvem har ikke blitt overraska over prioriteringer og begrunnelser fra programkomiteer og eksperter?). Det er også grunn til å se
grundig på prosesser og prioriteringer internt i de høyere utdanningsinstitusjonene.
Er det ikke her visse likhetstrekk med forskningsrådet?
Jeg tviler på at forslaga fra Ryssdalsutvalget, flertall og mindretall, bidrar særlig i retning av å nå potensialet for økt produktivitet. Følgende alternative forslag tar utgangspunkt i de underliggende problema. De fleste som leser videre vil trolig se behov for justeringer og unntaksordninger og en vil heller ikke i dette alternative systemet finne millimeter-rettferdighet. Det er likevel mitt håp at måten å tenke på kan inspirere til en
mer fruktbar debatt, noe også statsråden ser ut til å etterlyse.
Forslaget tar utgangspunkt i en slags ”stykkprisordning”. Forskning honoreres i ettertid med visse beløp for artikler, bøker, populær formidling, patenter, eksternfinansierte forskningsresultat og/eller lignende. Undervisning honoreres i henhold til antall studenter, kursomfang, karakterer og/eller lignende. Så foreligger det klare regler for hva ”belønningsmidlene” kan brukes til: finansiering av doktorgradstudenter, forskningsassistenter, faglige reiser, utstyr osv. Fokus flyttes fra å gjøre seg lekker hos forskningsrådet og andre med makt og myndighet, til å produsere god forskning og undervisning. Dette betyr ei overføring av makt til å bestemme hva det skal forskes og undervises på til dem som er presumptivt dyktigst og nærmest forskningsfronten. Dette passer ikke inn i en tradisjonell bedriftsmodell hvor noen utvikler produkter og andre produserer dem, og hvor sentral styring synes mulig og berettiget. Derfor bør en distansere seg fra
denne modellen når en vurderer utdanningsinstitusjonene.
Hvor ligger så myndighetenes mulighet til å påvirke de overordna prioriteringene? Det kan gjøres ved å nyansere stykkprisene. Forskning på prioriterte områder får høyere stykkpris enn andre, områder en ikke vil støtte kan få pris lik null. I den grad en ikke vil at etterspørselen skal bestemme tilbudet av undervisning, og i den grad ulike typer undervisning har ulike kostnader, kan også stykkprisene for undervisning nyanseres.
Hva med sikkerheten for den enkelte medarbeider? For undervisningsinstitusjoner synes det naturlig å opprettholde faste stillinger med sikkerhet for lønn og sosiale kostnader for den enkelte. Dette har som konsekvens at ingen får personlige ”belønningsmidler” før en har oppnådd et minimum av personlig stykkprisinntjening. Utover minimumskravet bør den enkelte stå ganske fritt til å disponere midlene. En bør vurdere om det er mest fornuftig at den enkelte betaler for de administrative tjenestene hun ønsker eller om en viss ”overhead” skal inngå i minimum personlig stykkprisinntjening. En viss stabilitet for den enkelte og for moderinstitusjonene oppnås ved at hvert enkelt honorar fordeles over for eksempel en femårsperiode og ved at midler kan settes av i fond.
Stykkprisinntjeninga for den enkelte og for grupper gir indikasjoner på hvor
institusjonene bør opprette nye stillinger, hvor stillinger bør inndras ved naturlig avgang, og hvor en bør stimulere til omplasseringer av faste stillinger. Ved sia av at den enkelte forsker og underviser får klarere insentiv til økt produktivitet, vil en reform i denne retning frigjøre
administrative ressurser. Store deler av Norges forskningsråd med faste ansatte og komitémedlemmer vil bli overflødig. Administrative ressurser innen utdanningsinstitusjonene vil trolig kunne overflyttes fra toppledelsen til forskernivået.
En naturlig oppgave for en offentlig institusjon vil være å samle inn og organisere målene på produksjon. I stedet for bladet Forskningsnytt kunne en etablere nettstedet ”Norsk Forskning” hvor alle populærvitenskaplige bidrag vurderes for kreditt. Nettstedet vil med liten ekstra kostnad enten gjøre manuskriptene tilgjengelige for media og privatpersoner via Internett eller det kan publisere sammendrag og adresser til andre publikasjonssted. Den enkelte forsker og underviser vil få klare insentiv til å rapportere all kredittgivende aktivitet, altså til å gjøre egen innsats mer synlig.
Før Ryssdalsutvalgets flertallsinnstilling gjennomføres bør en være rimelig sikker på at reformen går i riktig retning, fører til økt effektivitet og at gevinsten ved reformen ikke spises opp av administrative kostnader ved å gjennomføre den. En burde også være temmelig sikker på at det ikke fins praktisk gjennomførbare, alternative reformer som utkonkurrerer Ryssdalsutvalget både med hensyn til effektivitetsforbedring og kostnadsbesparelse.