Tverrfaglighet på universitetet er noe mange har opplevd som vanskelig. Flere bachelorprogrammer har vandret hen til de evige studiemarker. Et eksempel på dette er det tverrfaglige bachelorprogrammet Idefag som kun fikk leve et par år. Det virker som tverrfaglighet på høyere nivå har bedre levevilkår, iallefall i forbindelse med forskning. Hvordan kan det ha seg at det ikke er mulig å få til noe liknende på bachelornivå? Er det fordi tverrfaglighet på laveregrad rett og slett ikke har noe for seg? Det er sikkert noen som mener dette, men det er ikke derfor programmene har problemer idag. Desverre har det seg slik at det ikke eksisterer annet enn faglige insentiver for et slikt samarbeid på tvers av administrative enheter idag.
De økonomiske insentivene for administrasjonen av en bachelorgrad er å få penger for produserte studiepoeng. Den tverrfaglige Bachelor i miljø og ressursfag er lagt opp slik at man tar ca 30 studiepoeng på det instituttet som administrerer graden, og bidrar dermed ikke til mye i “hjemmet”. Studiepoengene som studentene produserer går inn i regnskapet til de instituttene som arrangerer kursene. Disse instituttene ser liten nytte i å verne om interessene til noen andre enn egne bachelorstudenter. Vi er for få og for fragmenterte til å kunne gjøre et utslag i deres budsjetter. Dermed er situasjonen slik at de som har oppgaven med å forbedre de tverrfaglige bachelorprogrammene ikke har midlene til å gjøre det. Det er nemlig ikke lett å koordinere et studieløp, når du ikke har muligheten til å påvirke noen av fagene som inngår i den administrativt. Det er en ond sirkel, og det er vanskelig å se noen vei ut av den.
Det er det administrative problemet slik jeg oppfatter det. Kanskje flaskehalsen befinner seg et annet sted, men det er uansett ikke det viktigste. Det viktigste er at studenter som har inngått en gjensidig forpliktene avtale (Utdanningsplan) med UiB ikke får den kvaliteten de har rett på. Hverken fagsammensettning, oppfølging, informasjonstilgang eller studiemiljø er tilfredsstillende. Resultatet er naturligvis at frafallet er enormt og søkertallene er heller ikke store. Vanligvis ville slike forhold bli avdekket av gjevnlig evaluering av graden, men det kan jeg ikke med min beste vilje se at har foregått.
Jeg tolker det relativt sett enorme frafallet fra graden, som en indikator på at mine (tidligere) medstudenter er enig med meg når jeg sier at jeg føler meg tatt svært dårlig tatt vare på som student. Man bør kunne forvente gode administrative forhold, og samt et fagtilbud som er gjennomtenkt og velbegrunnet burde være en selvfølge. Ingen av disse honnørordene kan Bachelorgraden i Miljø og Ressursfag smykke seg med. Det er respektløst å tilby et studie som ikke kan leve opp til det en skikkelig bachelorgrad skal gi (jamfør Utdanningsplanen) hverken faglig eller administrativt.
Etter tre år på et tverrfaglig program er jeg mer overbevist enn noen gang om at det er nødvendig med tverrfakultære studieprogram, også på lavere grad. Men en visshet at vesentlige grep må tas på høyt nivå for å få det til å fungere. Jeg vil gjerne rette en appell til alle faglig ansatte som tror på tverrfaglighet, om å fremme det opp i systemet, og jeg oppfordrer administrasjonen på fakultets og universitetsnivå til å ikke bare å tenke, men å gjøre noe med de problemene jeg har lagt frem. Det er viktig for utviklingen av UiB som utdanningsinstitusjon at man ikke lar strukturelle hindringer stå i veien for nyskapning.
Er det virkelig nødvendig å straffe dem som ikke er tro mot en disiplin?