Som den fargerike kinesiske propagandaplakaten BT 4.3. har forsynt Jan Fridthjof Bernts innlegg med viser, er hovedsaken for BT (og dermed også for mange lesere) at Bernt beskylder meg for å drive ”en form for historieskrivning som har lite ærerike tradisjoner, blant annet i land som Kina: Når nye ledere har kommet til makten, setter man i gang en prosess med å skrive historien om forgjengerne på nytt.” Bernt spiller slik ”m-l-kortet”, dvs. at han, som BT visuelt understreker, prøver å plassere meg som gammel maoist i lesernes bevissthet. Skal man sette merkelapp på dette retoriske grepet, er ”mccarthyisme” temmelig presist.
Dette oppleves ikke bare som urimelig, men også som underlig. Jeg må visst levere en politisk selvangivelse: Jeg kom inn i organisert politisk arbeid i 1968 nettopp som ledd i et siste forsøk på å stoppe den stalinistiske overtakelsen av SFs ungdomsorganisasjon, og jeg brukte mengder av tid og energi i min studietid på å bekjempe stalinismens utbredelse og innflytelse blant studenter og ellers. Blant det vi trakk fram i denne striden, var nettopp den type historieforfalskning Bernt nå beskylder meg for å bedrive. I løpet av arbeidet med hovedoppgaven om arbeiderbevegelsens historie steg for øvrig min aktelse for hovedstrømmen i den norske arbeiderbevegelsen sterkt, og fra høsten 1978 var jeg meg bevisst at jeg var sosialdemokrat. Men fra samme tidspunkt har jeg heller ikke, i motsetning til DNA-medlemmene Bernt og Rommetveit, vært partipolitisk aktiv.
Bernt kaller mitt utsagn om at jeg flere ganger har understreket Kåre Rommetveits verdifulle innsats ”en rituell knebøyning”. Han sier med andre ord at jeg ikke mener det jeg sa. Dette er en sterk påstand om mitt indre liv han verken har eller kan ha grunnlag for. Jeg kan bare gjenta at jeg faktisk mener at Rommetveit som direktør gjorde en stor og svært verdifull innsats for UiB. Dette er hevet over tvil, og med strenge plassbegrensninger trenger det følgelig ikke til utdypninger. Jeg mener dessuten, som jeg prøvde å antyde i en kronikk i oktober, at noe av grunnlaget for resultatene hans ligger i noen positive personlige egenskaper. Jeg mener ikke, og har aldri ment å si, at Rommetveit er et ”maktmenneske”. Han har vært genuint opptatt av hva han ser som UiBs beste. Jeg skrev imidlertidogså i oktober: ”Men han representerte altså også en ledelsesform, innført av Magne Lerheim, som jeg kalte direktørføydalismen. Der fikk alle mulige faglige prosjekter sin skjebne avgjort på direktørens kontor. Dit, og ikke til rektor, vandret forskerne med luen i hånden, slik bøndene (samt gåsa, katten og hanen) i dansketidens Norge vendte seg til han far sjøl i København -mens lokale kongelige myndigheter gjerne ble mistrodd. Her betydde personlige relasjoner svært mye, i tråd med hvordan makt utøves i føydale samfunn. Hvor var BTs interesse for åpen ledelse i alle de tiårene denne bergenske særegenheten fikk eksistere?”
Direktørføydalismen var ikke bare direktørenes ansvar. Den kunne ikke blitt utviklet uten at flere rektorer innfant seg med at administrasjonens leder bl.a. fattet faglige beslutninger over en lav sko. Bernt er blant disse. Det var selvfølgelig ikke Rommetveits evne til å argumentere overbevisende for sine synspunkter i diverse spørsmål som var problemet – hans innsikt og oversikt overgikk nok ofte diverse rektorers. Problemet var de autokratiske praksisene som utviklet seg i fraværet av kvalifisert motvekt.
Når det gjelder Rommetveits opptreden i rådgiverstillingen han fikk etter å ha gått av som direktør, viser jeg til papirene som er utlagt på UiBs nettsider, særlig advokat Holos saksgjennomgang av 28. januar i år. Det synes klart for meg at Rommetveit fastholdt noen måter å agere på som kanskje var ok i rollen som direktør i for eksempel Bernts rektortid, men som ikke var i overensstemmelse med forpliktelsene han hadde i følge ansettelsesavtalen med dagens ledelse ved UiB.
Til slutt: Når en universitetspolitisk erfaren og faglig solid person som Bernt går så usaklig til verks som her, skyldes det at debattklimaet er uvanlig hardt og polarisert. Dette har jeg kanskje bidratt til ved valg jeg har gjort når mye skal sies på liten plass med en viss kraft. Men disse valgene har vært direkte betinget av BTs urettferdige, aggressive, sterkt tendensiøse oppslag. De satte fra starten polarisering som premiss for debatten. Polariseringens pris er tap av nyanser og perspektiver. Det beklager jeg. Men det ville heller ikke være rett å forlate arenaen når BTs hardkjør setter viktige verdier på spill.
Innlegget har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende.