Undervisnings- og forskningsdepartementet har bedt Universitets- og høgskolerådet (UHR) om å utvikle et system for dokumentasjon og vektlegging av vitenskaplig publisering. I et brev fra UHR av 17. juni i år heter det: ” Målet [for departementet] på sikt er et system som gir en kopling mellom budsjettuttelling og resultat for alle de tre hovedformålene forskning, undervisning og formidling.” Ved universitetet blir interne tildelinger av stillinger og driftsmidler stadig mer styrt etter produksjon av undervisning og forskning. Midt oppe i dette har vi en debatt om styringa av universitetet som synes ganske løsrevet fra denne underliggende trenden. Mitt forslag er at vi ser for oss utviklinga et langt steg i den retningen vi allerede beveger oss, og så vurderer styringsformer ut fra hva vi ser.
Det jeg ser når jeg skuer framover er et insentivsystem som paradoksalt nok både vil kunne gi samfunnet bedre politisk styring med forskning og undervisning og økt frihet og trivsel for den enkelte ansatte. Sluttresultatet vil bli økt effektivitet og kvalitet i forskning og undervisning. Den pågående debatten gir mange argument for ei utvikling i denne retningen, uten at debattinnlegga ser problemstillingene i lys av hvilket insentivsystem en velger.
Et insentivsystem er todelt. For det første får de faglig ansatte tildelt ressurser etter hvor mye de produserer av undervisning, forskning og formidling. Dette gir de ansatte insentiv til å gjøre god jobb og til å satse tid og penger der det gir størst avkastning. Den enkelte vil kunne satse på utstyr, reiser, stipend til studenter/forskningsassistenter, administrasjon og nye stillinger. For å realisere større satsinger må flere ansatte samarbeide, for eksempel ved søknader om EU-midler og ved tilsettinger i nye faste stillinger (garanti for nytilsatte inntil de har dokumentert tilstrekkelig egenproduksjon). Ansatte må også samarbeide om kurs og studieprogram som evner å tiltrekke studenter. Mengden av tverr- og flerfaglighet vil bestemmes i det enkelte fagmiljøet hvor en vet mest om muligheter og behov (se bekymringer om overstyring i Opprop fra sosialantropologi).
For det andre gir systemet mulighet for reell politisk styring ved at politikerne velger ulike vekter for ulike fagområder og for de ulike produktene forskning, undervisning, og formidling. Ved å gi lave vekter til noen fagområder og høye til andre vil en kunne sikre at det på sikt blir større ”enheter” og stordriftsfordeler i forskning og undervisning. I et lite land kan en ikke tillate seg å være ekspert på alle områder - bør f.eks. Norge overlate videre forskning på kjernekraft til andre? Det kan også være grunn til å begrense tilbudet av enkelte studier - bør det f.eks. settes grenser for hvor mange medievitere et lite land skal koste på seg? Tilsvarende vil Universitetet i Bergen kunne gjøre interne justeringer av vektene, for eksempel ved å justere noe opp for satsingsområdene utviklingsstudier og marine ressurser. Dermed vil systemet også bli et instrument for virkelig å satse innafor prioriterte områder, slik at prioriteringene blir mer enn ”papirtigre” slik Eystein Husebye skriver.
Insentivsystemet forenkler og burde være av interesse for alle som ønsker restrukturering fordi det nåværende systemet har blitt komplisert. I et dokument fra Prosjekt for administrativ institusjonsutvikling (PAI) er f.eks. ”endrede rammebetingelser” og ”økt kompleksitet” argument som “utfordrer universitetets eksisterende administrative ledelsesstruktur og omstillingsevne”. Med et omfattende insentivsystem er vanskelige faglige vurderinger plassert der de best løses, hos dem som daglig jobber faglig. Det som gjenstår er å tilby en effektiv infrastruktur for faglig arbeid, å bidra til konstruktivt samarbeid om felles satsinger og identitetsbygging, være døråpner for eksternt samarbeid og finansiering, kommunikasjon utad osv. Hvilke oppgaver ledelsen skal ha, hvilken kompetanse den bør besitte, hvilke ansvar og rettigheter den skal ha osv. må bestemmes etter hvilken rolle den skal spille. Dette er et argument for å utsette debatten om rektors stilling slik Kåre Rommetveit foreslår i notat til Styresak 81/04, og for så vidt også debatten om stillingene til fakultets- og instituttlederne, til en har avklart hvor langt en bør gå i retning av et omfattende insentivbasert system.
Insentivsystemet er grunnleggende demokratisk, både ved at politikerne får utøve sin opplagte rett til styring av bruken av offentlige midler og ved at den enkelte faglige ansatte får styring med sin egen arbeidssituasjon. Til forskjell fra tidligere tider med ”en ganske enerådende professor på toppen”, ifølge Eystein Husebye, vil mange med dette systemet få en kraftig stemme i det enkelte fagmiljøet. Systemet gir dermed store muligheter til ”fri forskning” på prioriterte områder. Det er en illusjon at politikerne kan styre detaljene i forskninga, de vil typisk dilte etter utviklinga og de vil påvirkes av dem som høres best. Det er også en illusjon at Norges forskningsråd, programkomiteer, rektorer, direktører, dekaner, og ansatte instituttledere kan styre detaljene i forskning eller undervisning. Det siste er basert på ei vurdering av egnes og andres evner, kombinert med sunn bygdenorsk beskjedenhet. For eksempel kan en ansatt styrer være en ny Wilhelm Bjerknes med evner til å lytte, inspirere og å styre. Men risikoen er også til stede for at en får en ”enerådende professor” som kjører sitt eget løp på tvers av hva de faglig ansatte vil og kan. Med et insentivsystem er enten slik ledelse unødvendig eller den velges ut fra premisser gitt av de faglig ansatte.
Systemet krever ikke administrative grep i retning av å danne store institutt slik Ole Martin Skilleås og et opprop fra sosialantropologene er bekymra for, bl.a. fordi effektene synes tvilsomme. Den enkelte faglig ansatte bør i stor grad være fri til å velge de samarbeidspartnerne og de lokaliseringene som er mest tjenlige for å gjøre en god jobb. Dermed kan noen miljø komme til å danne store ”institutt” fordi de ansatte vil det, fordi de tror at de dermed gjør en bedre jobb til lavere kostnader.
Systemet vil ikke premiere tid og ressurser brukt til korridorpolitikk. Det er produksjonen som gir uttelling. Det vil heller ikke være slik at bevilgninger til en ansatt eller ei gruppe ved et institutt fører til tilsvarende lavere bevilgninger til konkurrerende personer og grupper i samme institutt. Konkurransen går utover instituttgrensene, internt blir det ikke lenger et nullsumspill. Dette vil fjerne grunnlaget for mange bitre konflikter innad i institutt og fakultet. Samarbeid vil i stedet kunne oppfattes som tjenlig og til gjensidig nytte i kampen om de totale midlene på Universitetet i Bergen, evt. i heile forskningsnorge.
Eystein Husebye er bekymra for snillismen i dagens system. Mens han synes å være fornøyd med ’saumfaring’ av kandidater ved tilsettinger (sjøl om evalueringer peker på innavl), peker han på problemet med svak produksjon. Et insentivsystem gjør det vanskelig å praktisere snillisme. På den andre sida trenger ikke systemet designes slik at en får en enspora og uvennlig ”publish or perish” kultur. Samtidig som systemet klargjør hva som gir større handlefrihet, må det også bidra med trygghet for den enkelte.
Ingen system er perfekte og de må forbedres med analyse og erfaring. Et insentivsystem skal ivareta mange hensyn. Det bør jevne ut svingninger over tid (f.eks. ved bruk av fond), det bør fange opp ulike produktvarianter (ikke bare journalartikler), det bør skille mellom høy og lav kvalitet (f.eks. gjennom klassifisering av journaler), det bør kunne påvirke fordelinger (f.eks. gjennom ulineariteter som garanterer overlevelse og som definerer øvre grenser) osv. I utgangspunktet vil jeg tro at det er lettere å gjøre heldige justeringer i et system om hesten settes foran kjerra og ikke bak, altså om en tar utgangspunkt i et insentivsystem.
Tilslutt er det grunn til å tro at statsråd Clemet vil hilse en mer omfattende debatt om insentivsystem og ledelse velkommen. Hennes endelige mål må være effektivitet og kvalitet i forskning og undervisning, kombinert med en mulighet for politikerne til å påvirke allokeringa mellom ulike formål. Hennes mål kan umulig være å tre en blåkopi av en bedriftsmodell nedover hodet på universiteta, i alle fall ikke dersom hun blir forklart og forstår at dette ikke gir det beste resultatet.