(Tale ved presentasjonen av kandidatene til valg av Rektor og Prorektor 2005)
Ordet universitet kommer fra det latinske ordet Universitas, som opprinnelig blei brukt om samfunn og fellesskap av lærde og lærende som samlet seg til samtale om de store spørsmål i tilværelsen. I vår del av verden ble de første institusjonene av denne typen etablert for om lag 1000 år siden. Det er derfor rett å si at universitetet er tuftet på et idégrunnlag som har vist seg å være levedyktig og i stand til å tåle motstand i uhorvelig lang tid. I dette perspektivet er det er en glede å være kandidat ved rektorvalget og ha tatt mål av seg til å lede Universitas Bergensis i de fire neste årene.
Allerede ved de eldste universitetene i Europa blei spørsmål omkring universitetenes relasjon til samfunnet diskutert, og i lang tid var forholdet mellom kirken og universitetene, og kirkens innflytelse på utdanning og forskning sentrale tema i flere land. Men i dag er det andre problemstillinger som utfordrer oss, og blant de sentrale spørsmålene er universitetets relasjoner til næringslivet og utdanningenes relevans i forhold til samfunnets behov. Disse problemstillingene er viktige i et kunnskapsbasert samfunn som vårt. For å holde tritt med utviklingen, må næringslivet ha ansatte med solid utdanning og gode muligheter for etter- og videreutdanning. Behovene for slik utdanning på høyt nivå er det universitetenes oppgave å tilfredsstille. Kvaliteten på universitetenes forskning og utdanning er derfor av avgjørende betydning for hele samfunnsutviklingen.
Men universitetene skal forholde seg til tilværelsen i et mye videre perspektiv enn det næringslivets behov og samfunnets krav tilsier. Som frittstående institusjoner skal de forvalte etablert kunnskap, utvikle ny kunnskap og drive kunnskapsformidling til fellesskapets beste. Derfor har universitetene særlige oppgaver å ta seg av: Se til at kunnskap er fri for føringer og bånd, og stille kritiske spørsmål og leite etter svar som er tuftet på intellektuell redelighet. Og så skal de være kulturinstitusjoner som gir oss ny innsikt om nye utviklingstrekk og strømninger som preger verden i økende grad.
Livsnerven i alt dette er forskning, som alle vitskapelig ansette har og skal ha rett til å drive. Gjennom nysgjerrigdrevet forskning på disiplinnivå skal Universitetet bidra til ei brei nasjonal kunnskapsutvikling som gir kvalitetsheving og kompetanse til forskning på nye områder som vi i dag verken kjenner behovet for eller innholdet av. Her kan den ferske forskningsmeldingen inspirere oss til å tenke nytt, og det samme kan den gledelige satsingen på juridisk forskning som nylig ble annonsert. Dette kan åpne for nye forskningsprosjekt og spenstige utdanningstilbud. Hva med kombinasjonen jus og kjemi for eksempel? Tema som biodiversitet og kjemiske våpen, som jeg for tiden arbeider med, bugner av juridiske og etiske utfordringer av internasjonal karakter. ”Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare!”
Som forskere møter vi også forventninger om at vi skal formidle i vid forstand. Dette er en viktig oppgave i et demokratisk samfunn som ser på kunnskap som et felles gode. Alle fag ved universitetet vårt er relevante for samfunnet rundt oss, men det er det mange som ikke vet. Ja, selv sentrale fag kan være som svarte hull utenfor spesialistene sine rekker. Derfor kan vi ikke slå oss til ro med det syn Rebekka West forfekter når hun sier til Rosmer: ”Du er skapt til å leve som en stille forsker!” Vi vil derfor spille på lag med de ansatte og oppmuntre til formidling, for her ved universitetet er det mange som har mye interessant å formidle om mange viktige spørsmål i vår tid.
”Uten bilen stopper Norge” het det i sin tid, og det var det norske folk enig i. Jeg er usikker på om det samme folket vil være enig i at ”Uten studenter stopper Norge!”. Men for oss er det slik, og vi må derfor legge til grunn at ”Studentene er Universitetets viktigste ressurs”. For å skape forskning og utdanning på høyt nivå er vi helt avhengig av motiverte studenter. Derfor er det viktig å samarbeide tett med studentene om praktiske utfordringer knyttet til læringsmiljøet og bidra til å gjøre Læringsmiljøutvalget til det slagkraftige organet som sikrer at studentene opplever tiden hos oss som stimulerende og utviklende slik at forlater Universitetet med faglig frimodighet fordi de har tilegnet seg relevante kunnskaper, etterspurte ferdigheter og reflekterte holdninger.
For oss er framtiden tuftet på forskning. Denne erkjennelsen krever at vi tar inn over oss kunnskaputviklingens næringskjede: Uten elever som lar seg inspirere av faglig dyktige lektorer til å fortsette på universitet, har vi et problem. Og når dyktige studenter ikke får mulighet til å ta doktorgrad, har vi, forskningsmeldingen og Norge også et problem. Derfor vil vi fortsette arbeidet med å styrke lektorutdanningen ved universitetet. Derfor vil vi også arbeide for at det blir en forpliktende kopling mellom gode studieresultater og tilbud om finansiering av doktorutdanning kort tid etter at Master-eksamen er avlagt.
Å lede et universitet som er så stort som vårt, er en utfordrende oppgave. Men som viserektor har eg erfart at god kontakt med studenter og ansatte gir et godt grunnlag for å makte dette. Jeg vil derfor legge opp til å ha god kontakt ned gjennom organisasjonen, heilt ned til grunnmiljøa. Dette vil gi demokratiet liv og innhold og dessuten gjøre det mulig å informere og bli informert om viktige utfordringer slik at saker kan drøftes og bli tatt opp før store problem oppstår. På den måten tror jeg også at alle ansatte på universitetet vil få en følelse av å arbeide for at Universitetet skal nå sine mål innen forskning, utdanning og formidling. Dette vil ikke bare fremme arbeidsmiljøet vårt; også læringsmiljøet vil stimuleres, og dette vil komme så vel studenter som ansatte til gode.
Lykkes vi med dette, har jeg tro på at vi vil kunne realiser Universitetet si fremste oppgave: Å forvalte etablert kunnskap og utvikle ny kunnskap som samlet sett bidrar til å forklare fortiden, forstå samtiden og forme framtiden.
Jeg ber om din stemme slik at jeg kan ta på meg disse oppgavene.