”Alle bergensere lyver”, hevder de to professorene Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnesson ved Universitetet i Oslo (Dagbladet 7/1-05), med en omskrivning av kreteren Epimenides’ ord og med adresse til meg og min replikk ”Sakens fiksjon” i Dagbladet 6/1-05, der jeg etter professorenes mening går alt for langt i å fiksjonalisere sakprosaen som genre. Selv er jeg ikke bergenser men osloenser, så den var professorene ikke heldige med, og jeg må allerede her konstatere at jeg ble en fiksjonsfigur i Oslo-professorenes sakprosa.
Merk: Da mannen fra Kreta sa at alle fra Kreta lyver var dette ironi, dvs. løgn, ikke et paradoks, slik professorene Berge og Tønnesson hevder. ”Paradoks: ‘Legen er syk, pasienten frisk’. Ironi er en holdning: ‘Hold med ham til doktoren kommer! Men husk: doktoren kommer aldri’.” (Georg Johannesen i ”Om den norske skrivemåten” fra 1981, anbefales å lese selv om han er bergenser!).
Som eksempel på pålitelig sakprosa trekker professorene fram medisinen. Medisin skal liksom være det sikreste av alt, og garantere et sammenfall mellom språk og virkelighet. La meg heller stille følgende billedlige diagnose: Det medisinske kartet viser seg stadig vekk å ikke stemme overens med terrenget. Jf. f.eks. de rettsmedisinske uttalelsene i Liland-saken, Hetle-saken, Rødseth-saken m. fl. Legekunst er også novellekunst!
Egentlig hadde jeg ikke tenkt eller trengt å svare de to professorene Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnesson. Som en klok litteraturprofessor sa til meg: “en god sak forsvarer seg selv” (Holberg).
Når jeg likevel har valgt å gjøre det skyldes det to omstendigheter, som enkelt lar seg finne i Georg Johannesens (stadig like aktuelle og anbefalelseverdige bok) ”Om den norske skrivemåten”: ”Det er ikke nødvendig eller mulig å forstå hva sakprosa er, dersom en ikke griper et par sentrale poenger: Prosaen er ikke-poesi, det vil si bortfall eller bevisst fjerning av poesiens virkemidler og kjennetegn. Sakprosaen er en stilistisk begrunnet avskaffelse av fiksjonsprosaens kjennetegn. Sakprosaen er en retorikk, som består i å fjerne visse virkemidler, som understreker forskjellene mellom en tekst og den virkeligheten som teksten omtaler.” (s. 19). Det vil med Johannesen si: Sakprosa er det samme som negert poesi.
Når det gjelder professorene Kjell Lars Berge og Johan L. Tønnessons replikk i Dagbladet ”Lyver alle bergensere?”, så vil jeg tillate meg en liten fabel: Det var en gang to professorer ved Universitetet i Oslo, den ene i nordisk og den andre i sakprosa. Vi kaller dem KLB og JLT. JLT var særlig interessert i H. C. Andersens forfatterskap, men uten å være klar over at han selv er en stor eller liten eventyrforteller. KLB var mer beskjeden i sitt valg av emne og tok for seg skolestiler på ungdomstrinnet. Dermed skulle tospannet JLT og KLB ha alle forutsetninger for å forstå sakprosaens formelle karakter: ”Uttrykksmidlene i sakprosaen er en sum av sekundære modellbyggende systemer, som danner praktiske myter, eller hverdagslige virkelighetsbilder i et eventyrspråk, som gjør verden så enkel som den ikke er for andre enn barn.” (Johannesen).
Konklusjon: Den eneste som snakker sant, er den som vet at han lyver, skrev Nietzsche.
PS til professorene: Dere har rett i at jeg er en dikter. Og omvendt: Dersom dere tror at dere ikke dikter, tar dere feil. Men dersom dere har en bevisst litteraritet, noe man i det minste bør forvente av litterater, har vi alle tre rett.