Som en del av implementeringen av handlingsplan for forskerutdanning ved UiB jobbes det nå både sentralt og på fakultetene med å få på plass en ordning med midtveisevaluering av alle PhD-kandidater underveis i forskerutdanningen. Temaet var senest oppe på et fellesmøte for forskningsutvalget og utdanningsutvalget ved UiB tirsdag 15. desember.
En av de eksplisitte hensiktene med midtveisevalueringen er å få ledet ut av forskerutdanningen PhD-kandidater som det viser seg at ikke egner seg til å gjennomføre løpet. Dette vil blant annet kunne komme til uttrykk i for dårlig progresjon. Vi synes imidlertid at det legges for stor vekt i diskusjonene på at gjennomførbarhet i forskerutdanningen har med den enkelte PhD-kandidats evner å gjøre. Det finnes garantert noen PhD-kandidater som har dårlig progresjon på grunn av at de går på en utdanning som de ikke er egnet til. Men vi stiller oss tvilende til at det gjelder så mange, ikke minst i alle de tilfellene der Phd-kandidatene stiller med gode faglige forutsetninger fra mastergrad og annen erfaring.
Selv det dyktigste forskertalent kan komme til kort i arbeidet med doktoravhandlingen ens om man får problemer i veiledningsforholdet, får for lite eller for dårlig opplæring av forskerskoler og forskergrupper og/eller må jobbe i et fagmiljø med lite positiv støtte og konstruktiv tilbakemelding og kanskje også en del konflikter. Vi ser det som sannsynlig at slike forhold er en vesentlig grunn til eventuelle progresjonsproblemer.
Før man utvikler for klare ordninger for å få fjernet PhD-kandidater med dårlig progresjon er det derfor viktig at man i størst mulig grad diskuterer hvilken innvirkning systemet, veileder, forskergrupper, forskerskoler og utdanningssituasjonen som helhet har på kandidatenes eventuelle vanskeligheter med å arbeide effektivt, produsere tekst og fullføre i tide. Viktige tiltak her vil være generell forbedring på disse områdene, noe det nå jobbes med i forbindelse med implementeringen av handlingsplan for forskerutdanningen ved fakultetene. Ikke minst vil det være viktig å få tematisert i større grad utfordringer knyttet til veiledning og veiledningsforholdet. Disse tingene bør bli mye bedre før midtveisevalueringer kan brukes som et sted å lete etter PhD-kandidater som ikke egner seg til en forskerutdanning.
En av de viktige sakene STIP-HF har jobbet med i høst, er ellers hvordan man kan utvikle positive progresjonstiltak for PhD-kandidater. Når kravene til effektivitet og progresjon øker, bør det samtidig som man jobber med å forbedre PhD-kandidatens arbeidsmiljø, opplæring og støtte (jf. ovenfor), komme opp best mulige ordninger som kan hjelpe kandidatene med å mestre kravene. To sentrale tiltak som vi har tro på, er å opprette mestringsgrupper og individuell veiledning som fokuserer på progresjon, arbeidssituasjon og eventuelle tiltak for å få en bedre arbeidshverdag. Disse tiltakene vil kunne fange opp de tilfellene som omtales som avvik i negativ retning, før det kommer til det stadiet at kandidaten må veiledes ut av systemet.
STIP-HF, PhD-kandidatutvalget ved Det humanistiske fakultet www.stip-hf.uib.no, stip-hf@uib.no