Den 23 april publiserte «På Høyden» et debattinnlegg av prof. em. Eystein S. Husebye som kommenterer bl.a. undertegnedes innlegg fra 6. mars (forøvrig mitt eneste i sakens anledning). Hovedpoenget med mitt innlegg var å påpeke en svakhet i den nye individuelle driftstøtten: Mens UiB sentralt mottar driftstøtte basert på UiBs totale publisering, så er forskningsstøtten som deles ut gjennomført bare på grunnlag av de fast vitenskapelige ansattes bidrag, og dessuten på en slik måte at disse kan fristes til å ekskludere studenter og midlertidig ansatte fra medforfatterskap. Husebye peker på at denne skjevheten gjelder flere grupper – også emeriti, som han tilhører selv. Forskningsinnsatsen til denne gruppen tilgodeses heller ikke i UiBs lokale forskningsstøttesystem, i beste fall vil de ha publisert sammen med en fast vitenskapelig ansatt som således kan komme over «sperregrensen» for uttelling.
Husebye og undertegnede er dermed helt enige om at det en stor svakhet i støttesystemet knyttet til håndtering av innsatsen til medarbeidere ved UiB som ikke er fast ansatt. Jeg regner med at dette er noe som vil bli diskutert når Grønmo skriver at rektoratet skal se nærmere på hvordan ordningen fungerer i løpet av året («på Høyden» 12.3.2012). I sakens anledning ønsker jeg også å vise til en artikkel om bonusordninger i næringslivet i Bergens Tidende den 10. april i år (http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Disse-har-mer-enn-til-salt-i-maten-2684202.html). Her påpekes det at kollektive bonusordninger fungerer langt bedre enn bonusordninger basert på individuell innsats. Dette bør også være et moment å ta med seg i diskusjonen. Kanskje man skal se mer helhetlig på gruppenes publisering og forskningsaktivitet?
Husebye kommenterer også de lange forfatterlistene som undertegnede signerer (men ikke kollega Jan Petter Hansen, som er profilert forsker i en annen gren av fysikken). Jeg har faktisk flere tusen medforfattere (ikke bare 450… det var i nittiårene). Han etterlyser «et mer edruelig opplegg», og legger for dagen en mangel på forståelse som deles av mange. Litt forklaring er derfor på sin plass: Grunnen til at det er blitt slik er at vi som forskere er nødt til å bidra i alle faser av eksperimentet. Utforming, konstruksjon og drift av de gigantiske detektorene, samt utvikling av programvare for detajert simulering av eksperimentet og analyse av data. Dessuten drives det intenst med forskning og utvikling av relevant detektorteknologi i forkant. Detektorsystemene er altså ikke noe man kan kjøpe i butikken. Derimot er det mange som har gjort butikk i etterkant ved å finne kommersielle anvendelser for de teknologiske nyvinningene.
Når man etter mange års innsats, får data å analysere, så er det ofte stipendiater og post doktorer som utfører hovedtyngden av dette, under veiledning av eldre vitenskapelig personell; og gjerne i et internasjonalt samarbeid med folk fra et utvalg av de deltakende forskningsgrupper. Ingen av de nåværende store eksperimentelle kollaborasjonene har kommet fram til at denne siste biten av prosessen skal løsrives fra alt forarbeidet gjennom «selvstendige» publikasjoner. Dette har vært debattert, men i tillegg til den store innsatsen i oppbyggingsfasen har vi også et stort antall forskeroppgaver knyttet til driften av systemene som gjør at et slikt opplegg ville være høyst dysfunksjonelt. Alle pålegges isteden å ha bidratt i noen av de forskjellige driftsoppgavene før man får lov å signere publikasjonene.
Resultatene som publiseres på denne måten vekker i alle fall interesse! Siteringsindekser viser dette helt klart. Da trekkes gjerne en eller annen forsker fra vårt miljø fram som å være blant de mest siterte. Det er jo dessverre også klart at publikasjonene med tusenvis av medforfattere ikke er egnet som vurderingsverktøy av enkeltforskere, og virkeligheten er jo da også at våre publikasjoner i praksis ignoreres i det norske «tellekantsystemet». Siden ren telling i dette tilfellet kommer til kort, så er det kanskje like greit at det er slik? Isteden får man trøste seg med at evalueringer, f.eks. i regi av Forskningsrådet, forteller oss at vår aktivitet er liv laga.