I innlegget ”Realistene, meg og forskningsretten” gir Kjell Erik Lommerud inntrykk av å ha lest rapporten ”Baklengs inn i framtiden”. Det synes imidlertid som hans gjennomgang har vært begrenset til å kikke på bildene representert ved NIFUs figurer. Disse har gitt grunnlag for en rekke innsiktsfulle refleksjoner og assosiasjoner, men som har lite eller ingenting med ”Baklengs inn i framtiden” å gjøre. Lommerud påstår at ”rapportens hovedretorikk er at mat. nat. (MN) fagene taper i kampen om forskningskronene – og at det er samfunnsfagene som er vinneren”. Han skriver også ”Jeg synes videre at realistene ikke er tjent med å lage noe skremmebilde av at samfunnsfagene har stukket av med alle ressursene, siden det bare er sant i en helt spesiell betydning”. Disse, og en rekke andre, retoriske poenger har imidlertid Lommerud funnet fram til uten hjelp av ”realistene”. Hjelpen har han fått fra samfunnsviterne ved NIFU som har laget statistikken Lommerud har kastet seg over. Det må være denne som har ledet han til å kåre samfunnsvitenskap som både vinner og skremmebilde. Rapporten kårer verken vinnere eller tapere like lite som den framstiller samfunnsvitenskap eller andre fag som skremmebilder. Rapporten kommenterer trender i norsk allokering av forskningsressurser med vekt på naturvitenskapelig og teknologisk forskning. Sammenligninger i forhold til andre land inngår også.
Med bakgrunn i NIFU’s statistikk påpeker rapporten at MN-fagene er det eneste fagområdet i Norge som ikke har tatt del i Norges forskningsvekst. Faktisk viser statistikken at det har vært en realnedgang, og dét i en periode med høy generell forskningsvekst i Norge. Dette beskrives av Lommerud som ”naturlig modernisering”, og i forhold til hans forskningspolitiske syn foregår det i dag skjevfordeling ”i stor skala” til fordel for realfagene. Ja, gitt at utdanningspolitikk og forskningspolitikk er det samme samt at dagens incentiv-systemer og markedsmekanismer er akkurat slik de bør være har han helt rett. Det framgår også av rapporten.
Selv om Lommerud anser ”moderniseringen” av realfag som passende, insinuerer han at noen forskningspenger har blitt skjult i rapporten. Han skriver: ”Det er verdt å merke seg at ”Baklengs”-rapporten er glad i å bruke tall for UoH-sektoren (med de statlige høyskolene inkludert), mens forskningsbevilgninger over Forskningsrådet kommenteres i mindre grad.” Her har han, til tross for et forsøk på oppklaring, misforstått begrepet ”driftsutgifter” for U&H-sektoren i NIFUs tallmateriale. Driftsutgifter inkluderer ikke bare rammebevilgninger og midler fra Forskningsrådet, men også midler fra EU, næringslivet og all annen eksternt finansiert forskning i U&H-sektoren (ved UiB er også virksomhet ved UNIFOB inkludert). Det er ikke forunderlig at mange uttrykker overraskelse og mistro til en konklusjon om at MN-fagene ikke har tatt del i Norges forskningsvekst. Norske forskningsmeldinger, sammen med nasjonal og lokal forskningspolitisk retorikk, har jo i flere tiår vektlagt naturvitenskapelige og teknologiske ”innsats-, satsings- og spissingsområder”. Slik retorikk forleder og her er vi ved rapportens kjerne. ”Baklengs inn i framtiden” påpeker først og fremst at det er avstand mellom uttalte forskningspolitiske målsettinger og Norges forskningsvirkelighet. Rapporten viser til at der er to måter å endre dette på. Den ene er å endre den forskningspolitiske retorikken slik at den tilpasses virkeligheten, og den andre er å endre politikken slik at den influerer virkeligheten. Dette oppfatter Lommerud som et ”rop om mer penger”. Den som orker å lese rapporten vil imidlertid finne at det pekes på en politisk mulighet for bevisst ikke å inkludere grunnleggende MN-fag i framtidig forskningsvekst. En naturlig konsekvens av dette er imidlertid at forventningene, og de forskningspolitiske målsettingene, om innovasjon og næringsutvikling rettes mot andre fagområder enn MN.
I rapporten begrenses ”ropet om penger” til å stille spørsmål om det er heldig for Norge at grunnleggende naturvitenskapelig forskning skal unndras fra en generell økning i forskningsinnsats. Med sitt utdanningsbaserte markedsresonnement finner Lommerud gode grunner for det. Dette illustreres også i hans lokale ”benchmarking” av økonomi mot biologi. Hans analyse tar utgangspunkt i en vesentlig høyere studiepoengproduksjon i økonomi enn i biologi under lavere grad. Han viser at økonomiutdanningen er langt mer effektiv og bedriftsøkonomisk lønnsom enn biologiutdanningen (hvorfor han et annet sted da går ut mot økt ”siviløkonomplagen” framstår for meg som en gåte). At doktorgradsutdanningen, som er ca 90% eksternt finansiert, ved det biologiske instituttet er på størrelse med utdanningen for de tre samfunnsvitenskapelige fakultetene (juss og psykologi regnes også som samfunnsvitenskap av NIFU) synes å bety lite for Lommerud. Forskerutdanning syntes å være en form for marginal elitistisk virksomhet i Lommeruds universitet. I tråd med dette nytter han forskerutdanningen ved biologi som et argument for at biologi tilføres for mye ressurser. Det vitner om at Lommerud aner lite eller ingenting om arbeidet forbundet ved doktorgradsveiledning og ekstern finansiering innen eksperimentelle fag. I likhet med økonomen Lommerud påpeker rapporten at eksperimentell naturvitenskapelig forskning (og utdanning) er bedriftsøkonomisk ulønnsom med dagens, så vel som gårsdagens, incentivsystemer. Det gir mange innenfor akademia god grunn til å være markedstilhengere, om enn i opportunistisk mer enn ideologisk forstand.
I rapporten har en ikke funnet grunnlag for å konkludere at stillstanden/ tilbakegangen i forskningsinnsatsen innen MN-fag i Norge er forskningspolitisk villet selv om den nok er bedriftsøkonomisk villet ut fra utdanningsinstitusjonenes virkelighet. En viktig mekanisme for Norges reduserte innsats er at forskningskronene innen U&H-sektoren i stor grad har fulgt studentenes studievalg. En annen mekanisme det også pekes på i rapporten er at forventningene til umiddelbar nytte, innovasjon og næringsutvikling innen naturvitenskap er så store at utålmodige forskningskroner sendes andre steder enn til universitetene. Sannsynligvis er kombinasjonen av de to avgjørende for utviklingen som NIFU har vist.
Lommerud mistenker at både rapporten og undertegnede, i et tidligere debattinnlegg, representerer et angrep mot retten til å drive forskning. Ved å erstatte hans forskningsrett med undervisningsplikt kan en med et enkelt grep halvere forskningsinnsatsen, samt doble utdanningskapasiteten, innen samfunnsvitenskap. På en måte, som jeg riktignok ikke forstår, skal antakelig dette føre til at ”realistenes rop om mer penger” blir hørt. Jeg må innrømme at jeg har hørt dette resonnementet en gang før. Ikke fra en realist (de er ikke så fantasifulle), men fra en økonom ved samme institutt som Lommerud. Spørsmålet er imidlertid om vi ikke står overfor en motsatt utvikling. Med opprykkssystemet vi nå også har fått på institusjonsbasis, må vi forvente at våre nye universiteter vil stille krav om å få samme individuelle forskningsrett som tilsatte ved universitetene. Det innebærer i så fall at undervisningsplikt må gjøres om til forskningsrett. Lommerud trenger imidlertid ikke å frykte dette. Den vitenskapelige profilen ved høyskolene er ikke utpreget naturvitenskapelig og økonomen kan her trygt regne med ”business as usual” som innebærer en fortsatt modernisering av Norges forskningsinnsats i den retning som Lommerud ønsker. At de ”gamle” universitetene, innenfor nullsumspillets uunngåelige logikk, evt. må være med å bære kostnaden med en slik reform vil jeg anta at Lommerud regner som både rett og rimelig.