Realfagsmiljøene i Norge har samlet gitt ut et rop om mer penger som de har kalt ”Baklengs inn i fremtiden?” – med dekanene Knut Fægri og Dag Aksnes som kontaktpersoner. Når man leser denne rapporten, kan man begynne å lure på om norske realister er mot den individuelle retten til forskning for universitetslærere. Dag Aksnes har nettopp skrevet et debattinnlegg på Universitetet i Bergens nettavis På Høyden – hvor han polemiserer mot et intervju med Sigmund Grønmo, som hadde advart mot oppbyggingen av et undervisningsproletariat ved universitetene. Når jeg leser dette innlegget, blir jeg enda mer i stuss om hva som egentlig er synspunktet, utover en generell motstand mot at forskningsmidler følger studentene – noe de til en viss grad må gjøre i et system med forskningsbasert undervisning og individuell rett til forskning.
Tilbake til ”Baklengs”-rapporten. Rapportens hovedretorikk er at mat-nat fagene taper i kampen om forskningskronene – og at det er samfunnsfagene som er vinneren. I rapportens Figur 1, for eksempel, vises det at samfunnsfagene har fått en stadig større andel av driftsmidlene i UoH-sektoren fra 1970 til i dag, mens mat-nat sin prosent er fallende de siste drøye ti årene. I denne sammenhengen inkluderer driftsmidler lønnsmidler, så dette er en annen betydning av ordet driftsmidler enn den gjengse internt på universitetene. Det kan være på sin plass å minne om at UoH-sektoren inneholder en stor høyskolesektor og at den normale definisjonen av samfunnsfag inneholder fag som jus, bedriftsøkonomi, psykologi, pedagogikk og sosialfag – så det er langt fra bare sosialantropologi og statsvitenskap vi snakker om. Høgskolesektoren er bygd opp, de som jobber der har en viss forskningsmulighet: Er realistene i mot at sektoren ble bygd opp, eller er de i mot at de som arbeider der har forskningstid? ”Baklengs” bygger på NIFU Skriftserie 23/2004. Der kan vi lese, når det gjelder det totale vitenskaplige/faglige personale i 2001, at det var 3770 ansatte i samfunnsvitenskap, mot 2401 i mat-nat og 1836 i teknologi. Det høres ikke bra ut. Ser vi imidlertid på universitetene alene, var tallene 1572 i samfunnsfag, 1856 i mat-nat fag og 839 i teknologi, noe som utgjør et helt annet bilde. Det skulle heller ikke forundre meg om noen av de 3158 ansatte i medisin ligger biologifaget nært. I samfunnsfag – av totaltallet på 3770 – er 1618 personer knyttet til statlige høgskoler og 580 til vitenskaplige høgskoler. Det er lett å tenke at ”samfunnsvitenskap” er sånt som foregår ved samfunnsvitenskaplige fakulteter på universitetene, men det er altså høgskolene som er størst – og de fagene det gjelder er ikke sosiologi.
”Baklengs” er overlevert statsråd Kristin Clemet. Hun nikket sikkert empatisk. Da Clemet gikk på Norges Handelshøyskole ble det tatt opp 250 studenter i året. Det siste kullet inn i det fireårige siviløkonomstudiet var på 450 studenter. I NHH sine strategiske planer skisseres det et årlig lavere grads opptak på 400 og et årlig mastergradsopptak på 700. Nasjonalt sett er siviløkonomutdannelsen ekspandert enda mer, med nye læresteder som kommer til. Til sammenligning uteksaminerer de tre instituttene for samfunnsøkonomi, sosialantropologi og sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen alle rundt 20 hovedfag/master kandidater i året som langsiktig gjennomsnitt. Enda en sammenligning: I følge Databasen for Statistikk om Høyere Utdanning (DBH) var hele Universitetet i Bergens totale kandidatproduksjon (dvs folk som fikk en tittel) i 2004 på høyere grad (master/hovedfag/profesjon) 1077. NHH sitt faktisk realiserte tall for 2004 var 471. Clemet burde merke seg at når realistene okker seg over samfunnsfagenes kostbare ekspansjon, er altså siviløkonomplagen et interessant ledd i denne utviklingen. Hun kunne jo spørre seg selv om hvordan en mindre dimensjon på den økonomisk-administrative utdanningen i Norge på noen som helst måte skulle hjelpe realfagene. Tror noen det var dit de avviste studentene ville søke seg i hopetall? Og hvorfor skulle Staten bruke de sparte kronene nettopp på realfagsforskning, og eksempelvis ikke på sykehussektoren?
Realistene – og Dag Aksnes – har selvfølgelig rett i at forskningsbasert undervisning og individuell rett til forskning i en viss grad fører til at forskningskronene følger studentene. Drømmer studentene om å bli journalister, så er det medievitenskap vi forsker på. Realfagene har opplevd ressursnedgang: Utfra ”Baklengs” virker det som at et viktig element her er en reduksjon på ca 250 stillinger på den teknisk/administrative siden, noe som kanskje var en naturlig modernisering. Med et utkikkspunkt fra Universitetet i Bergen er det interessant å merke seg – som NIFU 23/2004 dokumenterer – at UiB i mye større grad enn de andre universitetene har latt realistene beholde ressursene sine. Ser en på realfagenes andel av driftsmidler (som altså inkluderer lønn) var tallet for UiB i 1995 37% mens det i 2001 var 36%. Ved UiO var de tilsvarende tallene 27% (1995) og 23% (2001). Med dagens finansieringssystem er det bare litt av universitetenes penger som følger studentene – og institusjonene står selv fritt til å skjevdele basisbevilgning og forskningsbevilgning til fordel for realfagene. Og det blir da også gjort i stor skala.
Som en kritisk motvekt av bildet av den fattige realist og samfunnsviteren som glinser velfødd i pelsen, vil jeg her trekke fram noen nøkkeltall for to institutter ved Universitetet i Bergen, nemlig biologi og samfunnsøkonomi. Det er ikke helt tilfeldig at dette er Dag Aksnes sitt institutt og mitt eget. Fra hjemmesidene til institutt for biologi sakser vi: ”BIO er det største instituttet ved Universitetet i Bergen. Instituttet har for tiden over 70 internt og like mange eksternt lønnede i vitenskapelige stillinger, og en stab på 60 tekniske og administrative stillinger.” Institutt for økonomi har en 11-12 faste stillinger finansiert av Universitetet i Bergen. Instituttet har vært heldig med ekstern finansiering (spesielt innen helseøkonomi og trygdeøkonomi), så teller en alle vitenskaplige, internt og eksternt finansiert, fast eller midlertidig ansatt fra postdok og oppover og alle administrative, så sitter det en opp mot 30 personer på huset. La oss røft anslå at biologiinstituttet er nesten syv ganger så stort som økonomiinstituttet. Biologi sine tall i DBH er noe lavere enn dem på hjemmesiden, men det spiller liten rolle for argumentasjonen om det korrekte forholdstallet biologi:økonomi er 5:1 eller 7:1. Hvis det var slik at pengene fulgte studentene, burde en vente seg at et kjempestort institutt som biologi hadde massivt flere studenter enn økonomi. Biologi er et av de realfagsinstituttene som gjør det best på studentsiden, med opptak som er rasjonert, mens det meste av mat-nat i Bergen er åpent. På lavere grad tilbyr instituttet 120 studieplasser i to bachelorprogram og et profesjonsprogram. Institutt for økonomi sine to bachelorprogram og ene profesjonsstudium tilbyr 115 plasser. Institutt for økonomi hadde i 2004 en studentproduksjon på litt over 300 studentårsekvivalenter, hvorav drøye 250 av disse stammet fra lavere grad. Når det gjelder biologi, har jeg bare funnet fram (i DBH) til tre av de fire enhetene som i dag utgjør institutt for biologi (fiskeri- og marinbiologi, mikrobiologi og zoologi), så de tallene som her gjengis kan være noe lave. Disse tre enhetene er oppgitt med en total produksjon på 238 årsekvivalenter, hvorav ca 105 enheter på lavere grad. Uansett feilmarginer virker det altså som om biologi har en betydelig mindre studentproduksjon enn det svært lille instituttet for økonomi. Det er altså klare grenser for i hvilken grad pengene følger studentene i det norske universitetssystemet. Det må også nevnes at på doktorgradssiden er produksjonen til biologi massivt større enn på økonomi. Det langsiktige gjennomsnittet på økonomi er 2-3 doktorgradskandidater i året. Biologi har i enkeltår vært oppe i 20-25 kandidater, og hjemmesiden deres oppgir 100 doktorgradsstudenter i biologi. Men dette kan jo også ses på som et symptom på ressursrikeligheten på mat-nat, siden doktorgradsproduksjon i Norge er låst fast til tilgjengeligheten av doktorgradsstipender.
Eksterne ressurser – fra Forskningsråd, EU og andre – er viktige for hvordan universitetene drives. BIO sin hjemmeside snakker altså om like mange eksternt ansatte som de 70 interne forskerne. Det er verdt å merke seg at ”Baklengs”-rapporten er glad i å bruke tall for UoH-sektoren (med de statlige høyskolene inkludert), mens forskningsbevilgninger over Forskningsrådet kommenteres i mindre grad. Om en ønsker ressurstilførsel som ikke er grunngitt med forskningsbasert undervisning, er jo nettopp Forskningsrådet vårt viktigste instrument.
Mange realister vil vanskelig kjenne seg igjen i et bilde av mat-nat som landet som flyter av melk og honning. – Mitt eget institutt har vært igjennom tøffe år. Gjennom nittitallet gjorde vi et kraftig sprang framover forskningsmessig, men det som var oppnådd og kunne oppnås ble satt i fare ved at vi måtte gå syv år uten utlysning av ordinær fast vitenskaplig stilling. Mange mat-nat miljøer har opplevd akkurat det samme, spesielt de som ikke befinner seg blant de politisk korrekte satsingsområdene. Dette er ikke i motstrid med et bilde av miljøer som har betydelige ressurser per student. Sitter en med svært mange faglige og tekniske ansatte, blir det lite igjen til utstyr. Opererer man med 100 doktorgradsstudenter i et fag, er det kanskje uunngåelig at svært mange av disse kjører seg fast i utilfredsstillende ansettelsesforhold, som et kaos av midlertidighet og prosjektansettelser. Startet en fra scratch, måtte en kunne få mye god forskning ut av de ressursene for eksempel biologimiljøet disponerer.
Det er noe uklart for meg hvor realfagsmiljøene vil hen med ”Baklengs”-rapporten. Dag Aksnes er som nevnt noe tydligere i et debattinnlegg i På Høyden. Aksnes ser ut til å være imot å skaffe flere stillinger til fagmiljø som har sterk studenttilstrømming. ”Å ”fylle på” med 50% forskning der undervisningsbelastningen til enhver tid er størst som følge av økt studiesøknad uten adgangsbegrensning er ytterst risikabelt,” skriver han. Utsagn som disse kan tolkes på minst to måter. Enten synes han at de studentrike delene av universitetene bør fortsette med stor belastning uten å bli tilført ressurser. Samfunnsfagene underviser, mens mat-nat er ”forskningsuniversitetet” vårt. Dette kunne en for eksempel få til ved bruk av universitetslektorer uten forskningrett – eller at sånne som meg, som underviser store kurs på laveregrad, kan reduseres til universitetslektorer i gavnet, men riktignok med fast stiling og professorlønn. Nei takk. Jeg tror ikke dette er det Dag Aksnes mener, men jeg synes det ville være fint om han kunne bekrefte det. Det jeg tror (i hvert fall håper) Dag Aksnes mener er at man skal unnlate å ekspandere utdanningstilbudet der det tilfeldigvis er en studentetterspørsel – og da vil jo også behovet for stillingsekspansjon være mindre. Universitetet ville tjene mindre penger, men det ville være færre ansatte som sloss om forskningspengene, så hvis de ble bevart på samme nivå, kunne studentfattige fag tjene på dette. Dette er et synspunkt jeg til dels er enig med – men det har mange problematiske sider.
”Markedsutsettelsen” av norske universiteter ligger hovedsakelig i det nye finansieringssystemet hvor en viss sum penger følger studieproduksjonen (noe som for eksempel ikke har noe med Kristin Clemets forslag til universitetslov å gjøre). Markedskrefter i høyere utdanning kan føre mye godt med seg: Undervisningsinstitusjonene ledes til å tenke på hva studentene vil ha, hva som holder studentene fornøyd – i stedet for å tenke på hva slags kurs fagstaben selv har lyst til å gi. Men noen ganger kan studentetterspørselen være drevet av motebølger og manglende innsikt i jobbmarkedet: Det er en grense for hvor mange filmregissører og journalister vi kan ha – men det ser ikke ut til å være noen grense for hvor mange som ønsker seg en mediefaglig utdanning.
Heldigvis: Skal en tungt misbruke finansieringssystemet, må en ha tilgang på svært mange interesserte studenter. Klarer en å samle 500-1000 studenter i en hall og lar dem underholde av en liten fyrstikkmann langt der framme, så er det penger å tjene. Men slike muligheter fins bare i noen få fag: Siviløkonomutdanninger, jus, psykologi, mediefag – ikke så mange flere. Heldigvis er det også slik at virkelig overekspansjon straffes med jobbmarkedsproblemer og utslitte merkevarenavn for institusjonene. Ønsker en å kontrollere veksten i slike fag, må det skje på nasjonalt plan. Det hjelper for eksempel ikke å redusere inntaket på årsenheten i psykologi ved UiB hvis et tilsvarende privat tilbud popper opp noen hundre meter unna. Det politiske styringsverket får selv ta stilling hva det har av virkemidler for å styre utviklingen – samtidig som en mest mulig tar vare på den positive dynamiske virkningen som ligger i finansieringssystemets insentiver – og tar vare på institusjonenes autonomi og likestillingen av offentlige og private institusjoner. Det er godt mulig at problemet ikke er større enn at ikke å gjøre noe likevel er den beste medisinen.
Internt på de store universitetene synes jeg situasjonen kan beskrives som fornuftig måtehold: Mange samfunnsfag og humanistiske fag med god studenttilgang blir nå stengt – med til dels ganske høye karakterkrav. Leser en Samordna opptak sine statistikker, om poenggrenser, antall studieplasser og antall ja-svar fra studenter, tegnes det et svært interessant bilde. La oss starte med Universitetet i Oslo. UiO er kvalitetsreformens vinner. Stor studenttilstrømming og stengning på høyt nivå vil etter hvert etablere UiO som en prestisjeskole. Nesten alle SV- og HF-fag er stengt. Poenggrenser finnes i ulike varianter: La oss for eksempel fokusere på Hovedopptaket 2004 og primærvitnemålkvoten. (Poengsummen for dem med alderspoeng er til dels betydelig høyere.) Som et sammenligningsgrunnlag: Det foreligger et forslag å stenge lærerskolene på 35 poeng, med noen tilleggskrav, noe som vil stenge ute mange av studentene på lærerskoler utenom de store byene. Norges Handelshøyskoles opptakskrav for primærvitnemålkvoten var 54 poeng. Ser vi på de myke fagene ved UiO, ligger flere fag med grenser rundt 50 poeng (dvs 5 i snitt fra videregående helt uten tilleggspoeng for eksempel for fordyping og realfag). Dette gjelder internasjonale studier, Europastudier, profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi, årsenhetene i engelsk og kunsthistorie. Det er vanskelig å finne fag på SV- og HF fakultetene som slipper inn studenter som har færre enn 40 poeng. Jeg synes ikke dette vitner om noe uansvarlig overfiske av studentsøknadene. De få åpne studiene ved UiO finner en typisk i de realfagene som har aller størst studentproblemer.
UiB presenterer et noe mer sammensatt bilde. På SV-fakultetet er det meste stengt på minst 43 poeng, med unntak av et par fag som for tiden har studentproblemer. Igjen er noen av grensene satt relativt høyt – f. eks. for et par mediefaglige tilbud, profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi, sammenlignende politikk og utviklingsstudier. Studerer en statistikken for antall studieplasser i disse fagene sammenlignet med antall ja-svar, ser en at disse høye grensene til dels er nådd ved at en ikke har overdrevet utsendelsen av tilbud og at det derfor av og til blir stående noen få ledige studieplasser. Det er ikke slik en oppfører seg om en ønsker å maksimere inntektene fra studentdelen av finansieringssystemet. HF presenterer et delt bilde: Noen fag er stengt med akseptable grenser, for eksempel historie, kunsthistorie, Midtøsten-kunnskap, Europastudier, engelsk. Mange fag er imidlertid åpne. Det overraskende er imidlertid at mange av de åpne tilbudene har fått langt flere ja-svar enn det er plasser, gjerne med en margin på 50-100% ekstra. Dette lukter av overfiske. I tillegg er dette studier hvor veien til yrkeslivet kan være litt kronglete, i følge mine egne fordommer. Dette synes jeg Universitetet i Bergen burde slutte med. Men det dreier seg om noen titalls studenter, maksimalt et par hundre, så at dette skal være alfa og omega for situasjonen til realfagene, er vanskelig å se. Men jeg synes ikke vi på UiB skal la UiO bli prestisjeuniversitetet uten å gi dem en viss konkurranse. Det verste tilfelle av studentoverfiske på UiB er årsenheten i psykologi hvor det av og til har vært over 1000 studenter. Men der skjæres det nå betydelig ned på plassene. Vi gir glipp på litt penger for å gi studentene et tilbud med bedre kvalitet. Det er interessant også å se på realfagene ved UiB. Biologi, havbruksbiologi og petroleumsteknologi ser ut til å være blant de få lukkede studiene. Noen av de åpne studiene har flere ja-svar enn plasser, så jeg tror det ville vært i mat-nat sin egen interesse å stenge flere fag. Fysikk og informatikk hadde en akseptabel studentsøkning i 2004 – hadde det ikke vært lurest å stenge disse utdanningene? Jeg tror en lukkegrense faktisk tiltrekker seg studenter over tid. Mat-nat har ikke veldig mange studenter i noe fall, så jeg synes 60 studenter på informatikk er like greit som 80, uten at det burde ha noen konsekvenser for ressurstilgangen til vårt gode informatikkmiljø.
En kort bemerkning også om NTNU: Der er alle de tradisjonelle samfunnsfaglige disiplinene åpne, trass i relativt god søkning. For meg ser det stygt ut når bachelorprogrammet i medievitenskap på NTNU ikke setter noen kvote og mottar 276 ja-svar, sammenlignet med at det samme studiet i Bergen har 60 plasser og 69 ja-svar. Er ledelsen ved SV-fakultetet ved NTNU klar over at opptakspolitikken deres er såpass forskjellig fra Oslo og Bergen?
Jeg synes, som Dag Aksnes sikkert også gjør, at et stort universitet som UiB skal ha en faglig bredde som spenner fra molekylærbiologi til middelalderhistorie, og at vi ikke i for stor grad skal løpe etter tilfeldige strømninger i studentmassen. Jeg synes mye tyder på at i hvert fall UiO og UiB allerede fører en ansvarlig politikk langs denne dimensjonen. Hele UoH-sektoren kan ikke stenge på NHH-nivå. Men jeg blir gjerne med på en diskusjon om universitetets dimensjoneringspolitikk: hvor langt oppover kan vi la opptakskravene gli for å holde antall studenter og studentenes fordeling på fag under kontroll? Jeg synes videre at realistene ikke er tjent med å lage noe skremmebilde av at samfunnsfagene har stukket av med alle ressursene, siden det bare er sant i en helt spesiell betydning. De fleste instituttene ved SV-fakultetet ved UiB har opplevd nedskjæringer, mens fakultetet som helhet har opplevd en viss ekspansjon, som følge av oppbyggingen av Infomedia-instituttet. Hvem hadde tjent noe på at dette feltet var overlatt andre aktører?
Mange fag på den myke siden av universitetet har nå mange studenter. Hvordan vil dette gå videre? Kvalitetsreformen innebærer et kutt på 25% av antall poeng som skal avlegges på lavere grad. Og siden 25% av et stort tall er mer enn 25% av et lite tall, vil den største absolutte reduksjonen av studenttallene komme på de myke fakultetene. Men samtidig må vi regne med at langt flere studenter vil ta mastergrad nå som den totale lengden på studieløpet er kortere. Enda et moment er at dagens studentkull kommer fra ungdomskull på en drøyt 50 000 individer, mens fødselskullene fra 1989 til i dag ligger på rundt 60 000. Og 1989-kullet vil nå fram til universitetet om en tre, fire år. En grov spådom er at disse kreftene vil balansere hverandre, slik at studentmengden på samfunnsfagene ikke blir liggende så langt unna der den er i dag. Jeg tror en diskusjon om i hvilken grad pengene bør følge studentene om fem år fort vil være en diskusjon om omprioriteringer mellom samfunnsfag.