Rektorvalget er et verdivalg. Det blir mer og mer klart. Takk til tidligere rektor Ole Didrik Lærum, som på fredag 20. mars påpekte dette. I spørsmålet om styrings- og ledelsesformer ligger grunnleggende verdisyn, understreker han. ”På et allment grunnforskningsuniversitet som UiB skal vi bygge på universitetets egne verdier og det demokratiet vi har brukt en hel generasjon på å utvikle”. Derfor gir han sin stemme til Sigmund Grønmo.
Samme dag var det valgmøte i ”Egget”. Reed påstod at han ikke ville svekke demokratiet. Men direkte spørsmål om han var for ansatt eller valgt rektor vek han unna. På spørsmål om generelle prinsipper for organisasjon og ledelse, var hans argument for ”sterk faglig ledelse” at det var noe ”alle” eksterne evalueringer hadde etterlyst og noe Forskningsrådet krevde. Så det er de eksterne evalueringsinstanser som skal bestemme universitetets organisasjonsmodeller? (Populære ”oppskrifter” på organisasjons- og ledelsesmodeller flyter omkring i nettverk av management og bedriftsutviklere. I organisasjonsforskningen finnes nok av rapporter på all den skade de gjør.) Men Reed har også sin egen oppfatning. Som passer godt til tidens oppskrift. I sitt innlegg på fagkritisk dag på sosiologi, om styring, ledelse og studentdeltakelse, startet han opp med det han så som hovedproblemet i dette spørsmålet: Han viste et bilde av noen katter spent foran en hundeslede. En billedlig metafor. Katter er individualister, som ansatte på universitetet, mente han. Individualistene må underlegges sterk styring, og om nødvendig ”kontant ledelse”, som han uttrykte det. Det er nødvendig for å foreta strategiske avgjørelser og sike at beslutninger blir etterfulgt.
Jeg vil legge et annet perspektiv til grunn, og se et bredt sammensatt universitetsfellesskap som det beste styringsgrunnlag. Klart det er behov for vidtrekkende avgjørelser fra universitetets ulike styrer og ledere. Men hvorfor må disse bestå av, hhv plukkes ut og gis fullmakter av, andre enn det kollegiale og demokratiske fellesskapet? Fellesskapet kan være svekket, det er så, og resignert eller kuet til manglende evne og kapasitet for slikt ansvar. Etter årelang byråkratisering og dyrking av formalistiske motivasjonssystemer. Men svake profesjonelle fagmiljø kan styrkes, demokrati dyrkes og læres. Gjennom demokratisk deltakelse sikres oppslutning, forpliktelse, ansvarlighet - commitment og accountabilty, som det heter i demokratiteori. Også i forhold til strategisk lederskap. Også i forhold til strategisk lederskap for en større helhet - universitetsfellesskapet.
Gode faglige ledere er viktig for universitetet. Ingen betviler det. Men å kappe båndene til og dyrkingen av den kollektive forpliktelsen som de kollegiale og demokratiske styringsordningene innebærer, vil få vidtrekkende negative konsekvenser. Ikke minst når det gjelder utviklingen av gode ledere og evnen til faglig styring.
Demokrati? Det er et skinndemokrati, som kun forsvares for å dekke over egne aristokratiske interesser, fnyser Dag L. Aksnes, mandag 23. mars, i voldsomme utfall mot Tor Halvorsens innlegg i På Høyden (”Demokratiet på universitetet”, 11.3.2009 og ”Tillitsmannen Dag L. Aksnes og demokratiet”, 19. 3. 2009).
Aksnes sin argumentasjon er avklarende, sett i lys av Lærums påpekning av hva rektorvalget dreier seg om. Men likevel forstemmende. På flere måter. At han ser koblinger av vår egen debatt til den pågående kunnskapspolitisk striden i Europa som ”lettvinte påstander” man ”gjemmer seg bak”, vitner i beste fall om et svært snevert syn på hva som står på spill. Inntrykket av sneversyn bekreftes når han triumferende gjentar sitt ”poeng”, som skal avsløre Halvorsen og oss andre som ”skinndemokrater”. For det er jo ikke et demokrati der alle står likt!! Alle kan ikke velges til rektor eller dekan, og ikke teller alle stemmer likt, heller.
Hvis Aksnes tenker seg om, vil han sikkert komme på at demokratiet har mange former. Vekting av stemmer er ikke uvanlig. Med ulike grunner. Valg til valgforsamlinger, for eksempel. Hvorfor Virginia så mange, men Minnesota så få? På Sammenliknende Politikk har de sikkert en haug med eksempler. Stein Rokkan var en viktig arkitekt bak utbyggingen av demokratiets formelle orden på universitetene, som nå faktisk er nedfelt i Universitetsloven. Jeg ser ikke bort fra at den konkrete ordenen kunne finne andre former. Demokratiske regler er ikke naturrettslige fenomen. Men å fornekte at etableringen av disse reglene på 70-tallet representerte en demokratisering – og at bortfallet av dem vil representere en avdemokratisering – er vanskelig å begripe. Vi som var studenter den gang, var i alle fall svært oppmerksom på at det var en demokratisering. Liksom studentene av i dag. (”Falsk bevissthet”, mon tro?)
Legg merke til Lærums påpekning av de demokratiske verdiene som noe som er møysommelig er bygd opp. Det er snakk om opparbeidelse av tillitsrelasjoner, forpliktelse og ansvarlighet i forhold til universitetets oppgaver som samfunnsinstitusjon. Det gamle kollegiale styringssystemet ble utvidet med andre vitenskapelige ansatte, lektorer og amanuenser. I de styrende organene kom også vitenskapelige assistenter og stipendiater med (gruppe B), liksom administrasjonen (gruppe C) og studentene (gruppe D). Gjennom disse organene kunne de ulike fellesskapenes demokratiske deltakelse dyrkes og utvikles, på ulike nivå.
Også studentene ble på denne måten en aktiv og ansvarlig part i den faglige, kollegabaserte organisasjonen. Ikke som ekstern ”interessegruppe”, med høringsrett for ”medvirkning”, men som medbestemmende deltakere i organisasjonens myndighetsorgan. Slik har studentene blitt del av universitetets fellesskap; ikke som kunder, som kjøper tjenester, og passer på sine forbruksinteresser; ikke som ”brukere” som skal sikre sine rettmessige ”ytelser”; men som deltakere med engasjement, plikt – og rett – til å arbeide for at universitetet ivaretar sine brede samfunnsmessige oppgaver og forpliktelser.
Så kan Aksnes sende sine sarkasmer. Vi skal møte han med overbærenhet. Men Reed er rektorkandidat. Bør han ikke snart klargjøre sitt syn i sakens anledning?