“I am altering the deal. Pray I don’t alter it any further.” (Darth Vader)
Rektorteamet Reed, Nordtveit og Øvreås er ”personlig” for ansatte ledere og vil gjøre universitetet mer avhengig av ekstern finansiering. Hele deres kandidatur er en pent innpakket trussel mot universitetsdemokratiet.
Litt gravid?
Reed, Nordtveit og Øvreås lover i sitt innlegg om ”styrket faglig ledelse” i På Høyden 9. mars å ”(…)ikke la våre egne nåværende personlige standpunkt styre valget av fremtidens ledelsesmodeller ved UiB.” De kan berolige velgerne med at ”[s]elv om vi personlig tror at en modell med en tilsatt rektor vil tjene de norske universitetene, tar vi på alvor at ønsket om å kunne velge rektor står svært sterkt blant både ansatte og studenter ved UiB. En endring vil også kreve 2/3 flertall i styret slik loven er utformet i dag.”
Fra et team som ifølge førsteamanuensis Marthinussen ved Det juridiske fakultet faktisk allerede har lovet juristene en betydelig budsjettvekst er denne ydmykheten og disse forbeholdene mildt sagt påfallende. Budsjettvedtak krever som kjent også flertall i styret.
En demokratisk valgt ledelse med et klart program har det sterkeste mandatet en ledelse kan få. Men i egen valgkamp, som i synet på styringsmodellen, setter altså Reed, Nordtveit og Øvreås likhetstegn mellom det å ha en ”sterk” ledelse med et minimum av demokratisk forankring i forpliktende programerklæringer og det at man får en god ledelse. Dersom utfordrerne til det sittende rektoratet virkelig hadde hatt respekt for universitetsdemokratiet ville de ikke ha pakket inn sine standpunkter i halvkvedede viser og ulne formuleringer.
Eksterne midler koster penger
Det sittende rektoratet har tatt føringen nasjonalt i kampen for en økt og mer forutsigbar basisbevilgning. Utfordrerne signaliserer imidlertid en dreining bort fra denne hovedprioriteringen. Reed, Nordtveit og Øvreås vil ”[a]rgumentere for en revisjon av dagens finansieringsmodell i retning av større grad av separat finansiering av forskning og utdanning,” og ”(…)arbeide aktivt for å øke finansieringen for UiB ved å rette oss mot NFR, EU og andre eksterne kilder.” (Svar til Helge Dahle, På Høyden 17. mars).
En umiddelbar praktisk innvending mot denne programerklæringen er selvsagt at Kunnskapsdepartementet heldigvis vil ha fullført sin pågående revisjon av finansieringssystemet før et eventuelt nytt rektorat er på plass. Å bøte på en finansieringsmodell som har påført sektoren store kutt og redusert autonomi ved å forsterke de negative trekkene er en strategi som ikke umiddelbart gir mening.
Hovedproblemet er ikke reduserte totalbevilgninger til forskning og høyere utdanning de siste årene, men selve måten budsjettøkninger i sektoren fordeles. Nye statlige midler kommer i stor grad gjennom Forskningsrådet (NFR) og som statsbudsjettfinansierte stipendiatstillinger. NFR-midler avhenger av egenfinansiering, og ferske beregninger fra Universtitets- og høyskolerådet viser at institusjonene finansierer mer enn 30 % av totalkostnadene knyttet til en stipendiatstilling. Spesifikke bevilgninger – offentlige som private – som ikke er fullfinansierte, binder opp universitetets budsjettprioriteringer og reduserer handlingsrommet.
Selvsagt er midler fra eksterne forskningsprogrammer viktige, men de kan ikke prioriteres på bekostning av basisfinansieringen og muligheten til en bevisst utvikling av universitetets faglige profil. Gjennomslag for et økt bevilgningsnivå til universitetet krever klare prioriteringer og et målrettet påvirkningsarbeid. Reed-teamets pose og sekk-argumentasjon holder ikke vann, og kortslutter når en resultatbasert bestiller-utførermodell (”større grad av separat finansiering av forskning og utdanning”) blir løsningen for å sikre stabil finansiering.
Siste sjanse til å stemme?
”Vi går ikke til valg på å avvikle valg,” heter det fra Reed, Nordtveit og Øvreås. Med en åpen argumentasjon hadde de neppe hatt noen vinnersjanser. Men mellom linjene i deres runde formuleringer er det lett å lese en dyster fremtid for både demokratiet, økonomien og den faglige bredden og autonomien ved Universitetet i Bergen. I have a bad feeling about this.