Reell vitenskapelig eller oljesmurt usikkerhet om CO2?

På Høyden har publisert tilsvar fra klimaforsker Furevik og vitenskapsteoretiker Fjelland til mitt debattinnlegg ”Tvilen som tar liv - eller redder liv?”. Jeg kritiserte i mitt innlegg Furevik for hans bruk av det religiøst ladede ordet ”fornekter” om sine meningsmotstandere i klimadebatten og Fjelland for hans utsagn om at ”bak mange av de klimaskeptiske argumentene står oljelobbyen”.

Klimaforsker Furevik mener tydeligvis at kritikerne til CO2-teorien har gjort seg fortjent til stemplingen som ”fornektere” fordi ”Det handlar om å nekte å ta inn over seg ei av dei mange store utfordringane som kloden står overfor”. Selv om Furevik sier seg enig i at empiriske data viser at global temperatur ikke har økt de siste 10 årene så mener han at mitt utsagn er misvisende fordi jeg ikke har nevner at andre faktorer påvirker temperaturen. Men jeg presiserer jo nettopp at naturlige variasjoner må være utelatt i klimamodellene siden fremskrivningene fra klimamodellene systematisk gir høyere temperatur enn de empirisk observerte. Furevik nevner selv La Ninã og mindre effekt av solen som kjølende effekter som reduserer oppvarmingen. Det siste er interessant siden Klimapanelet som Furevik ellers støtter seg på hevder at endringer på solen har liten eller ingen betydning for de endringene vi har sett i jordens klima de siste decennier. Ellers glemmer Furevik også å nevne at vi for et drøyt år siden hadde en ekstrem sterk El Ninõ som bidro til høye globale temperaturer i ca. et år uten at det endret trenden med stabil global temperatur siste tiår.

Furevik beskylder også CO2-skeptikerne for å basere sin skepsis på korte tidsserier. Dette slår tilbake på Furevik selv siden det kun er for perioden 1980-2000 at man har en sterk korrelasjon mellom økning i CO2 og global temperatur. Og økningen var ikke sterkere enn det man hadde i perioden 1920-40 som ble etterfulgt av stabilisering og avkjøling liksom nå. En tilsvarende oppvarming hadde man også i perioden 1860-80. Man kan vanskelig argumentere med CO2-utslipp som temperaturdriver i disse periodene siden utslipp fra fossile kilder var minimalt.

På slutten av innlegget sitt kritiserer Furevik meg for å ha vist til at det er en nærmest perfekt korrelasjon mellom befolkningsvekst og økt CO2-nivå de siste 60 år. Går man bak tallene, finner man at de klart største driverne bak økningen i CO2-utslipp nå er Asia og Latin-Amerika. Forklaringen er en kombinasjon av rask industrialisering og henholdsvis 250% og 280% økning i befolkningen mot snaut 20% i Europa i perioden. Slike fakta passer tydeligvis ikke inn i Fureviks bilde av hvem som må betale prisen for en foreslått reduksjon på 85% i CO2-utslipp fra dagens nivå.

Vitenskapsteoretiker Fjelland gir i sitt siste innlegg et mer nyanserer og positivt bilde av CO2-skeptikerne enn det som syntes å være budskapet i hans intervju i Hubro og På Høyden. Han synes likevel å tro at CO2-skeptikerne har som strategi å spre usikkerhet om CO2-teorien. Dette er en feiloppfatning som de som tror sterkt på CO2-teorien, har lykkes med å plante i media. CO2-skeptikerne er generelt opptatt av den vitenskapige holdbarheten av CO2-teorien, bl.a. for å unngå feil bruk av samfunnets ressurser, jevnfør kravet fra ulike ”Klimabevegelser” om kostbare CO2-kutt med henvisning til føre-var prinsippet. Skeptikerne har heller ingen økonomiske fordeler av sitt standpunkt. Derimot vokser stadig flokken av de som profiterer på forestillingen om CO2 som den dominerende driveren av global oppvarming.