For et år siden la det regjeringsoppnevnte Ryssdalutvalget fram et forslag til ny lov om universiteter, høyskoler og private høyere utdanningsinstitusjoner. Forslaget gikk ut på en bedriftsøkonomisk styringsmodell der universitetene skulle organiseres på liknende måte som industrikonsern. Dette vakte en storm av protester, blant annet gjennom det såkalte «professor-opprøret» der over 4000 universitetsansatte skrev under på et protestbrev. Hovedargumentet bak protesten var at universitetenes oppgaver med å delta i frontlinjen av kunnskapsutviklingen, å forvalte kunnskap og kulturverdier, og å bringe dette bredt ut til samfunnet, ikke var forenlig med et så snevert organisatorisk syn.
Nå foreligger det et nytt, revidert lovforslag som ble lagt frem i juni 2004, og skal etter planen behandles av Stortinget i februar 2005. Lovforslaget innebærer blant annet at dagens statlige institusjoner fortsetter som forvaltningsorgan med utvidete fullmakter og med et styre der ingen gruppering har flertall. Dette er i tråd med det store flertall av høringsuttalelsene om Ryssdalutvalgets innstilling. Det er gledelig at utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet og regjeringen her har lagt stor vekt på vurderingene fra universitets- og høyskolemiljøene.
Men i spørsmålet om universitetenes ledelsesform er det reviderte lovforslaget lite lydhørt overfor det massive flertall av uttalelser fra høringsinstansene. Forslaget innebærer at det innføres en obligatorisk ordning med todelt ledelse (i lovforslaget kalt ‘enhetlig ledelse’) på institusjonsnivå med rektor som faglig-administrativ leder utenfor universitetsstyret og med ekstern styreleder utpekt av departementet.
Etter en gjennomgripende, lang og åpen debatt omkring Ryssdalutvalgets innstilling, begrunnet Universitetet i Bergen i sin høringsuttalelse ønskeligheten av en styringsmodell med en demokratisk valgt rektor som styreleder og øverste leder, og en tilsatt universitetsdirektør som daglig leder av administrasjonen. Det er slik Universitetet i Bergen i dag ledes. Denne modellen vurderes som best egnet for at rektor sammen med styret kan være den sentrale aktøren i overordnede faglige og strategiske spørsmål. Derved vektlegges universitetene som viktige kunnskapsaktører og deres ansvar med å være kunnskapsleverandører til hele samfunnet.
Det har forvirret debatten at Ryssdalutvalget i sin opprinnelige innstilling kalte den styringsmodellen Universitetet i Bergen og andre universiteter har hatt for ‘todelt ledelse’. Som det er blitt påpekt av professor i offentlig rett, Jan Fridthjof Bernt, er begrepet misvisende. Det er i praksis tale om en styringsmodell hvor en valgt rektor fungerer som arbeidende styreleder. Rektor er formelt overordnet universitetsdirektøren, som er den øverste ansvarlige lederen for den samlede administrasjonen og som har mandat til å bestemme hvordan denne skal ordne sitt arbeid.
Det reviderte lovforslagets modell, derimot, innebærer at rektor går ut av styret og blir daglig leder for institusjonen etter modell fra «daglig leder» i et aksjeselskap eller et industrikonsern, og hvor styrets leder utpekes av departementet blant de eksterne medlemmene i styret. Universitetet vil derved få en styreleder som ikke deltar i institusjonens faglige virksomhet, og som kanskje har mange andre styreverv samtidig. Det er vanskelig å forstå tenkningen som ligger bak forestillingen om at dette kan bli et bidrag til å styrke universitetets faglig-strategiske ledelse. Og hvor skal styreleders lojalitet ligge, hvis dette bare er én av mange andre oppgaver «på si»?
Med en valgt rektor som styreleder vil universitetene fortsatt kunne markere en grunnleggende faglig uavhengighet og selvstendighet i forhold til aktører både i politikken og markedet. Dette er særdeles viktig for et universitet, som en sentral kunnskaps- og kulturinstitusjon i hele samfunnets tjeneste. En valgt rektor vil ha inngående kjennskap til og erfaring fra akademisk forskning og undervisning, og det er en klar fordel for strategisk faglig ledelse av et universitet. En demokratisk valgt rektor vil stå på institusjonens tradisjonelle verdigrunnlag og ha den legitimitet for å utøve ledelse som er nødvendig for å få de faglige miljøene på grunn-nivået til å fungere best mulig. En valgt rektor vil ha lettere for å mobilisere institusjonens ansatte til faglig og organisatorisk innsats og vil kunne utvise bedre faglig lederskap. Det gjelder særlig i krisetider. Dagens ordning, som bygger på systematisk utvikling av en demokratisk styringsordning gjennom 30 år, har vist seg robust og stabil gjennom tider med flerdobling av studenttallene og total omlegging av undervisningen, noe statsråden også har gitt full anerkjennelse for.
Motsatt frykter vi at en departementsutnevnt ekstern styreleder vil stå fjernere fra institusjonens forsknings- og undervisningsvirksomhet og ha oppmerksomheten rettet mot helt andre saker enn dem som angår universitetets ve og vel gjennom langt de fleste av årets arbeidsdager. Effektivitet og strategisk styrke i en tid med internasjonal kunnskapseksplosjon, fordrer en leder med høy grad av faglig og organisatorisk legitimitet. Et universitet er ikke et aksjeselskap som produserer avis, reklame eller advokattjenester. Derfor trengs en annen form for styringslegitimitet. At lovforslaget åpner for at institusjonen selv kan bestemme om rektor skal tilsettes eller velges, endrer ikke disse argumentene. For universitetene vil det uansett være naturlig at rektor fortsatt skal velges, men lovforslaget om ekstern styreleder vil svekke den valgte rektors rolle som faglig og strategisk leder.
Hovedproblemet med det framlagte lovforslaget er at det vil pålegge universiteter og høyskoler en type styringsmodell som skal være obligatorisk for alle institusjoner i sektoren. Ingen institusjonell valgfrihet tolereres, og viktige deler av det oppbygde universitetsdemokratiet vil bli ødelagt. Stortinget kan selvsagt suverent beslutte dette, men bør være oppmerksom på at modellen i lovforslaget ikke er i tråd med høringsuttalelsene til Ryssdalutvalgets innstilling. Den foreslåtte politikken - pålegg om én og kun én type styringsmodell - overfor universiteter og høyskoler synes for øvrig å samsvare dårlig med Regjeringens linje i en rekke andre aktuelle politiske saker (stikkord: «valgfrihet»).
Ryssdalutvalgets opprinnelige lovforslag hadde som modell den nye danske universitetsloven, som ble gjennomført ved et politisk kupp, og som skal settes i kraft fra kommende årsskifte. I Danmark er det for tiden en dyp bekymring for hvordan universitetene skal utvikle seg i forhold til samfunnets allmenne interesser, når de nå skal reorganiseres og fungere etter en privatøkonomisk konsernmodell.
Heller enn å svekke rektors rolle og lage todelt ledelse med uklare roller, slik lovforslaget legger opp til, bør den styrkes. Dette kan gjøres ved å gi større rom for faglige premisser og fagstrategisk tenkning i universitetets ledelse. Akkurat som den politiske ledelse i departementene, og ikke minst ved Statsministerens kontor, er blitt betydelig styrket i nyere tid, vil universitetets ledelse trenge en faglig styrking.
Universitetets rektor bør fortsatt være institusjonens og styrets øverste leder, og en leder som er valgt av institusjonens ansatte og studenter for å sikre høy legitimitet. Rektor bør gis muligheter til å trekke dyktige fagpersoner inn i sin «faglige ledergruppe». En oppfordring til Stortinget må være: gi universitetene spillerom for faglig fundert, legitim strategisk ledelse, og rom for å ta vare på universitetsdemokratiet. For Stortinget vil det være naturlig å sørge for at den nye loven gir institusjonene mulighet til selv å avgjøre om rektor fortsatt skal være styreleder, slik 85 prosent av alle høringsuttalelsene går inn for.
Ole Didrik Lærum er professor i medisin og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen. Stein Kuhnle er professor i sammenliknende politikk.