Vi har den siste tida merket at kritikk av UiBs ledelsesmodell oppfattes som fordekt personkritikk. For å vise at dette ikke er tilfelle vi vil redegjøre for hvordan vi har kommet fram til standpunktet at UiB bør ha enhetlig ledelse på alle nivå, og for at demokrati har sin begrensning som gunstig styringsform ved vårt universitet.
Faglig ledelse
Forskningsrådet nedsatte for ti år siden en serie fagutvalg for å evaluere tilstanden i norsk akademisk forskning. Det begynte med kjemievalueringen i 1997 og deretter kom flere andre på rekke og rad. Medlemmene i utvalgene var fremragende utenlandske forskere. Biofagevalueringen (2000) har blitt mest sitert av disse, fordi den sa aller tydeligst det som også ble sagt i de andre evalueringene. Den var gjennomgående kritisk til hvor lite gjennomslag norsk forskning hadde internasjonalt, og pekte på at det var ikke samsvar mellom ressursbruken i norsk universitetsforskning og resultatene. En hovedårsak til dette, mente de, var at Norge ikke hadde tradisjon for faglig lederskap. Siden dette var et gjennomgående trekk ved fagevalueringene, måtte fakultetsstyret ved MN drøfte dette. Fakultetsstyret endte den gang med å ønske seg ansatte instituttledere. De flyttet store fullmakter nedover fra fakultetsadministrasjonen til instituttleder og de flyttet fullmakter fra instituttstyret til instituttlederen. Og med mulighet skulle det følge ansvar. (Dette hadde altså ikke noe med kvalitetsreformen å gjøre, om noen ennå skulle tro det.)
Vi ble alle tre evaluert i denne prosessen. Vi leste omtalene av våre respektive forskningsgrupper og av sammenlignbare grupper rundt om i landet. Men vi leste også den overordnede kritikken og deltok i diskusjonene som fulgte. Vi innså etter hvert at instituttene trengte en struktur med faglig ansvarlige forskningsgruppeledere og en faglig ansvarlig instituttleder. Derfra er ikke veien lang til en faglig ansvarlig dekanus. Det var også fakultetsstyret ved MN tilhenger av i 2003-2004. Men fakultetsstyret ønsket ikke at MN skulle være det eneste fakultetet som hadde tilsatt dekan og fakultetsråd. Dette måtte skje over hele UiB samtidig, mente fakultetsstyret den gang.
I god tid før forrige rektors valgperiode gikk ut, men etter at vi hadde blitt instituttledere i 2003-2004, ba UiB om innspill til sin ledelsesmodell. Spørsmålet var da som nå delt eller enhetlig ledelse. Våre innspill til fakultetet var da som nå: vi ønsker oss en enhetlig faglig ledelse. Det betyr en rektor som sammen med sine dekaner drøfter UiBs tilstand og utfordringer og legger faglige planer for institusjonen.
Men selvsagt skal vi også ha en universitetsdirektør! Det er en veldig viktig jobb! Rektor kan ikke klare å være både politikkutformer og vedtaksutfører for en så stor organisasjon. På et stort institutt må administrasjonssjefen ikke bare være den daglige leder, men faktisk leder for alt som har en tidsskala på mindre enn et år. Sånn må det være på et institutt med 100 - 200 ansatte og noen hundre studenter, og desto mer i et helt universitet.
Enhetlig eller delt ledelse
Hva er så forskjellen på enhetlig og delt ledelse? Dette er et tema som har vært gjenstand for store offentlige utredninger i det siste. Husk først at universitetene i Norge eies og drives av staten. Fra eldgamle tider har staten plassert en av sine betrodde embetsmenn til å drive universitetet: universitetsdirektøren. Direktøren får direktiver fra departementet, men departementet har også bestemt at universitetet skal ha et visst lokalt selvstyre: det som før kaltes Det akademiske kollegium (som ledes av rektor) og som nå kalles Universitetsstyret. Navneskiftet er ikke bare ord, det representerer en endring i hvordan staten tenker seg universitetet styrt. Men det viktigste styringsdokumentet for UiB er fortsatt det årlige tildelingsbrevet fra departementet der det blir gjort rede for hva departementet vil ha gjort for pengene vi får. Og i et årlig dialogmøte må UiB svare for dette. I den delte ledelse er det universitetsdirektøren som har ansvar for denne linjen til departementet.
I en enhetlig ledelse har rektor dette ansvaret. Regjeringen og Stortinget har sagt at vi kan få lov til å gå over til at rektor skal være den som bærer det fulle ansvaret for institusjonen, men med så stort ansvar må rektor også kunne avsettes. Altså må han/hun ansettes, og derfor kan styrets leder ikke være en av rektors interne undersåtter ved UiB. Er ikke dette logisk da? Alt etter hva du mener er viktigst, kan du fokusere på hvorvidt UiB skal ha valgt eller ansatt rektor, eller om vi skal ha enhetlig eller delt ledelse. Det ene medfører det andre.
Enhetlig faglig ledelse
Vi mener altså at det vil være best for UiB å gå over til en enhetlig faglig ledelse. Så blir vi angrepet for å ville svekke rektor. Snakk om bomskudd! Vi vil styrke rektorfunksjonen! Og vi registrerer med glede at UiB sitt styre har behandlet denne saken og tatt skritt som nærmer seg den enhetlige ledelse. Rektor er styrket ved UiB, og dekanene har blitt mer sentrale. (Tror vi, dette vet vi ikke siden vi ikke har vært til stede på noen av møtene.) Men UiB har ikke tatt steget fullt ut. Formelt har vi todelt ledelse. Vi synes dette er uryddig og håper med alle disse skriveriene å bidra til at styret også tar det siste skrittet.
Så kan man spørre om dette er viktig. Det vet vi ikke helt. Ledelse vil alltid komme an på hvem som sitter i posisjon, og ingen modell kan fullt ut kompensere for personlighet. Men vi føler oss helt sikre på at de nasjonale fagevalueringene hadde rett da de påpekte manglende faglig ledelse på instituttnivå. Vi føler oss også helt sikre på at vi trenger en dekanus som har større ansvar enn å lede fakultetsstyremøtene. Det er dog en mye lettere jobb å lede et institutt enn et fakultet. En instituttleder skal holde seg godt orientert om hva som skjer innen instituttets mange fagfelt og være i stand til å gjøre framtidsrettede valg med hensyn på nye stillinger, instrumenter, osv. Det er vanskelig nok, og alle kan vel se at å holde seg orientert og gjøre tilsvarende valg på tvers av 8 forskjellige fag (hvis vi skal bruke eksemplet MN) ikke er lettere. Men dette er faktisk en veldig viktig problemstilling som en ansatt dekan må gripe fatt i – og som en valgt dekan så mye vanskeligere kan få flertall for å gjøre noe med. Enda vanskeligere problemstillinger og valg vil møte en ansatt rektor i et breddeuniversitet.
Det direktørstyrte universitetet
Så hvem er det som tidligere har gjort disse valgene ved UiB? Hvem har tenkt ut hvilke fakulteter (og institutter og grupperinger) som skulle få mer eller mindre ressurser? Det har ikke vært rektor! Den ene faktoren har vært departementet som gjennom sin finansieringsmodell der pengene stort sett følger studentene har formet universitetet til å forske på det studenter vil studere. Til dette trenger vi ikke noen ledelse, bare en økonom. (Noen ønsker nå å innføre dette som et prinsipp ved UiB – det er i alle fall ikke å styrke rektors rolle.) For våre egne interne valg og strategier har universitetsdirektøren (dog i godt samarbeid med rektor) vært viktigste premissleverandør i flere årtier.
Med skam å melde så har nok universitetsdirektørens rolle vært bra for oss. Mange av nyskapningene ved UiB har kommet trass i motstand fra ”demokratiet”. Vi har som regel villet ha enda en kollega som gjør mye av det samme som oss selv, i stedet for å miste ressurser til fordel for noe nytt. Når ikke instituttene eller fakultetene ville høre snakk om noe annerledes, etablerte Magne Lerheim et senter. Kåre Rommetveit brukte Unifob til å modernisere oss, noen ganger mot vår vilje. De aller fleste av disse sentrene er nå godt integrert i instituttene. Det viser at det var bra å opprette dem og at det gamle universitetsdemokratiet ikke alltid hjalp oss videre. Men er det noe i veien for at en professorkompetent person skulle kunne klare å ta slike valg til institusjonens langsiktige beste? En åremålsansatt rektor, med stor legitimitet og respekt, med et ansvar som går minst 6 år fram i tid, kunne vel tatt på seg å lede oss videre? Dersom svaret er nei, må vi gå tilbake til direktørveldet. Og være takknemlige for de lederne vi har hatt, og håpe at direktørene i framtida vil tjene UiB like godt.
La oss avslutningsvis komme med to bemerkninger:
(i) Vi har lagt merke til at blant mange av våre kolleger er ”valg” svært viktig. Å være motstander av valg sidestilles med at man ikke er demokratisk anlagt eller at man ikke ønsker medbestemmelse. Dette mener vi er feil. Den ansatte rektor må slik vi ser det gjerne ansettes som resultat av en åpen valgprosess. Det er rektors endelige tildelte myndighet, ansvar og funksjon som er det avgjørende for oss. Det samme gjelder forsåvidt også for lederen på fakultet og instituttnivå.
(ii) Sant og si hadde den gamle ”embetsmann-universitetsdirektøren” en styrke som en kort-fungerende rektor ikke har. Den som har universitetsledelse som oppgave for resten av sin karriere er ”bundet til masten” til institusjonen, og dermed vil det falle naturlig å prøve å tenke helhetlig på universitetets beste. Den som innehar en posisjon i fire år kan hele tiden høre sine (nærmeste) kolleger for sitt indre øre, og det kan være vanskelig å gjennomføre viktige, men upopulære reformer.
Men vår stemme går likevel til det rektorstyrte universitetet. I håp om at vi er modne for det.