Rektorvalg anno 2005 - rektoransettelse anno 1755

Det har vært omfattende debatter i media (Aftenposten) og i På Høyden om de respektive fordeler ved demokratisk valg av rektor eller alternativt departemental rektoransettelse etter søknad. Hva ‘demokratisk’ innebærer forblir uklart siden vår profesjon, vitenskapelige aktiviteter, ikke utøves på demokratisk vis. Med Rektor som øverste (faglige) leder av et universitet burde kandidatenes lederegenskaper være i fokus i større grad enn tilfellet er ikke minst fordi de akademiske institusjoner i Norge er store bedrifter med tusenvis av ansatte og milliard budsjetter. I denne sammenhengen kan det være instruktivt å gå noe tilbake i tid, dvs. til 1730 - 1750-årene til den samfunnsøkonomiske debatt rundt Københavns Universitet som den gang var det eneste i sitt slag i kongeriket Danmark-Norge. Datidens akademiske verden var i høy grad preget av motsetninger mellom universitetet og eksterne kretser ikke minst fordi universitetet var dominert av teologiske professorer som vektla utdannelsen av prester. Det var lite rom for nytenkning selv om det i 1736 var innført et nytt studium som førte frem til juridisk embedseksamen.

I regjeringskretser og i pakt med tidsånden og økonomisk fremgang var det ønskelig med flere verdslige embedsmenn spesielt med økonomisk og naturvitenskapelig skolering. For å bidra til endringer i universitetets ‘kjerneområde’ ansatte regjeringen en ‘bergenser’ som rektor ved Københavns universitetet i 1755. Kandidaten var tidligere hoffpredikant i København og nåværende biskop i Bergen Erich Pontoppidan.

Det lyktes ikke umiddelbart for Pontoppidan å reformere universitetet slik at regjeringen alt i 1759 opprettet en av universitetet uavhengig læreanstalt med navnet ‘Natural- og Husholdningskacinettet’ som altså klart avspeilet nye tider og økonomisk oppsving. Av naturvitenskapene var de geologiske interesser store som igjen var ensbetydende med mineralogi.

En annen og ikke helt ukjent bergenser var meget aktiv i det københavnske akademiske miljø, nemlig Ludvig Holberg. Han var først professor i litteratur og historie, men ble siden kvestor, dvs. en stilling som i dag er nærmest er for universitetsdirektør å regne. Selv om Holberg er kjent for sine omfattende studiereiser og skribentvirksomhet samt sine komedier så var økonomi hans største interesse. Da han døde i 1754 var hans personlige formue ca 200 mill. kroner i dagens mynt, som er et helt Meltzerfond i seg selv. Da han forlot Bergen rundt 1707 var hans ‘kapital’ ca 50.000 kroner.

De akademiske utfordringer som UiB står ovenfor er ikke helt ulike de som i det foregående er kort beskrevet for København for ca 250 år siden. Omstillinger i samfunnet forøvrig og i næringslivet skjer langt raskere enn i den nasjonale akademiske verden, som enda sliter med kvalitetsreformen. For UiB vil utfordringene i de nærmeste årene bli spesielt store i og med opprettelsen av Stavanger Universitet. Det betyr rent konkret at studenttilgangen svekkes siden UiB primært rekrutterer kandidater fra Gulatingsområdet (dagens Vestlands regionen), men nå mistes sannsynligvis mange søkere fra Vest-Agder og Rogaland. Økonomisk blir det også sterkere konkurranse om både statlige midler og sponsorkroner fra Oljeindustrien. Dette vil kreve større omstillinger og andre prioriteringer enn tidligere ved UiB, og det å bevare lokalt mangfold (dvs opprettholde status quo) er neppe veien å gå. Essensen av UiBs faglige utfordringer er å komme på listen blant de 200 beste universitetene, og hvorledes får en dette til? De tiltak som måtte treffes her vil nok ikke bare være populære - så vil de bli gjennomført? Akademia har ikke tradisjoner for denne type tiltak hverken nå eller for ca 250 år siden. Til slutt, vi har 3 rektorkandidater med faglige kvalifikasjoner på høyt nivå, men hva med visjoner for det fremtidige UiB, og hvorledes kan disse realiseres selv om ikke de helt store statlige bevilgninger kommer? Jeg som så mange av mine kolleger venter spent på klare og etterprøvbare valgstrategier fra våre tre eminente rektorkandidater.