Det store debattema ved rektorvalget ved UiB i 2005 var Kvalitetsreformens positive og negative virkninger. Grønmo ble valgt på et sterkt reformkritisk program. I dette lå hans styringsmandat fra velgerne.
Hvordan har han så forvaltet sitt mandat? Vel, i startfasen: riktig bra! Først ved initiering av en kritisk gjennomdrøftelse av Kvalitetsreformens effekter ved UiB. Dernest, i etterkant av de lokale og nasjonale evalueringer, med utrettelig innsats og stor retorisk kraft, å hamre inn hovedbudskapet: De vitenskapelig ansatte har fått mindre tid til å forske etter at reformen trådte i kraft, og fremfor alt har de fått mindre sammenhengende tid til forskning. De vitenskapelig ansatte fremstår som Kvalitetsreformens store tapere. Og dette ville Grønmo gjøre noe med: ”Det er åpenbart at vi må følge opp de ansattes bekymring for at det er blitt mindre tid til forskning” (På Høyden 13.9.2006). Opp som en hjort, altså.
Men etter de fagre ord bar det ned som en … nåvel. Ansvaret for å oppfylle løftet om skjerming av forskningstid, ble nemlig lagt til fakultetene og grunnenhetene. Uten fnugg av kvalitetssikring fra løfteavgiver Grønmos side, øyensynlig.
Jeg kan bare snakke for forholdene på juridisk fakultet. Men herfra kan rapporteres, om dekanatet Nordtveit sin innsats for å oppfylle rektor Grønmos fagre løfter: Ingenting, absolutt ingenting, er blitt gjort. Til tross for at forholdene er ille og frustrasjonen blant de ansatte stor. Dekanatet vil ikke engang erkjenne problemet. Kritikk blir oppfattet som klaging og syting. Og i det siste har de faktisk strammet inn litt ekstra. Det kan trygt fastslås: Dekan Nordtveit har totalt neglisjert sitt ansvar for å sikre at forskningstiden skjermes. Og nå vil han bli prorektor…
Sist torsdag hadde dekan Nordtveit, i forlengelse av sitt informasjonsmøte for de fakultetsansatte, invitert rektorkandidat Rolf Reed til å presentere seg og sitt team. På direkte spørsmål om rektorkandidaten, på bakgrunn av de kritiske evalueringer av Kvalitetsreformen, hadde noen politikk for å gjenreise den tapte forskningstid, gav Reed et svar som knapt kan tolkes som annet enn: Nei, de har ingenting. Mantraet var det vanlige uforpliktende: Mer penger og flere stillinger, og alt vil gå så meget bedre. Især med Nordtveit som prorektorkandidat er det ingen tvil om at dette vil bli politikken, eller mangelen på politikk.
Greit nok, så vet vi hvor vi har dem. Rektor Reed og prorektor Nordtveit kommer ikke til å løfte en finger for å avhjelpe den kvalitetsreformskapte mangel på forskningstid, og sammenhengende forskningstid. They couldnŽt care less.
Hva så med Grønmo? Som ved forrige valg mangler det ikke på fine ord: ”Derfor prioriterer vi gode forskningsmuligheter i alle fagmiljøene … Alle vitenskapelig ansatte skal ha like mye tid til forskning som til undervisning, og vi må frigjøre mer sammenhengende tid til forskning” (BT-kronikk 14.3.2009). Amen! Spørsmålet er bare om dette enda en gang bare er tomme ord.
Grønmo har et opplagt troverdighetsproblem. Men også et mulighetsvindu i forhold til Reed/Nordtveit sin linje for total passivitet.
Spørsmålet til Grønmo må derfor bli: Sist gang ble det bare preik og løftebrudd, min stemme på deg oppleves som bortkastet. Kan du gi noen garantier for at vi denne gang får se resultater av din politikk for bedre forskningsvilkår?
Eller står valget igjen – som så ofte i vårt demokrati – mellom Dupond og Dupont, mellom djevelen og belsebub?