Sorg gjelder den enkeltes forhold til den Andre. Dette er sorgens etiske dimensjon. Denne er nærmest fraværende i Torill Christine Lindstrøms argumentasjon. Den viser seg bare i en hånlig moraliserende tone på det normales vegne rettet mot det ekstravagante. Hun fortjener å bli sitert: “For meg må folk gjerne få være i sorg så lenge de vil, og så dypt nede som de bare vil og kan. Det blir virkelig opp til den enkelte. (…) Så kan folk velge selv”.
Dette er ikke engang et forsøk på dobbeltkommunikasjon. Det er en eksplisitt provokasjon mot folk som hverken kan eller vil bli kvitt ekstrem, vedvarende, repetitiv sorg. Som ikke kan fordi sorgen er ufrivillig, uintegrerbar, fordi den insisterer på det absolutt uakseptable. Som ikke vil, fordi den det sørges over, ikke kan være nærværende på annen måte enn i et smertefullt, stadig tilbakevendende minne som setter et skille i livet: før og etter. Når en psykolog snakker hånlig om å være nede så lenge og så dypt man bare kan, er dette å legge stener til byrden: ikke nok med at man har det vondt, man får i tillegg høre at det er noe i veien med en selv – som ikke vil lytte til en forsker med statistisk bevis for hva som er best for en, underforstått at idealet er et liv uten smerter. Om jeg ikke skal kunne kalle dette småborgelig bigotteri, må det i det minste kunne betegnes som god gammeldags fariseisme (jfr. Matteus 23.4 om å lesse svære byrder på andre uten selv å ville røre dem med sin finger).
Kanskje har ikke TCL forsket på sorg etter dødsfall som ikke oppleves som ”normale” eller ”alminnelige”, som hun insisterer på å kalle enhver sorg: “Sorg er normalt og alminnelig. Alminnelige ting som hører livet til, løser ofte livet selv”. I intervjuet med henne i På høyden sier hun bl.a.: “Å snakke om for eksempel sykdomsforløpet eller dødsfallet kan føles godt de første par ukene, men å kverne på det, både overfor seg selv og andre, vil øke sannsynligheten for at man føler seg trist i lengre tid.” La meg her se bort fra at dette sitatet viser en mangel på forståelse hva sorg er. Det kan godt være at de fleste tap er av en slik art at man klarer å forsone seg med dem etter to uker. Psykologens statistikk viser kanskje det. Kanskje viser statistikken hennes at 90% av de sørgende får det ”best” ved bare å sørge sterkt et par uker, og siden 90% er nesten 100%, konkluderer hun kanskje med at det er hennes plikt som forsker å fortelle oss at slik bør vi alle sørge. Men hun vet godt at tusener nordmenn hvert år opplever dødsfall som vanskelig kan oppleves som ”normale” eller ”alminnnelige”, men snarere som totalt uakseptable. Eksemplene er mange: tragiske dødsfall blant barn og unge, trafikkulykker, selvmord osv. En undersøkelse som snakker generelt om sorg, men som ikke inkluderer slike tilfeller i sitt materiale, fortjener ikke betegnelsen vitenskapelig. Når man skal behandle fenomenet sorg på en akademisk forsvarlig måte, holder det ikke med et utvalg av tilfeller som gir anledning til luftige analogier til forkjølelse. Det den sørgende mister, er noe annet enn et virus. Det TCL mister, er noe som blir borte i statistikken.