Resultater: hvordan hevder egentlig UiB seg nasjonalt og internasjonalt?

Det sittende rektoratet ved UiB har i flere sammenhenger gitt uttrykk for tilfredshet med utviklingen med UiB. Det har vært vist til økt doktorgradsproduksjon, økt eksternfinansiering og særlig til framgang på Times Higher Education Supplement (THES) sin rangering over de fremste universiteter i verden (World Class Universities). Dette har gjentatte ganger vært trukket fram av Grønmo som det beste eksempel på at UiB er blitt et mer internasjonalt synlig forskningsuniversitet. THES-evalueringen baserer seg på ulike kriterier, men en omdømmeevaluering utgjør 50% av grunnlaget for rangeringen. I så måte kan undersøkelsen tyde på at vi er blitt mer synlige i vårt nettverk av samarbeidende forskningspartnere i utlandet, noe vi alle bør glede oss over.

Metodekritikere påpeker imidlertid at man skal være ytterst varsom med å trekke konklusjoner av endringer på slike rangeringer, ettersom små endringer, både knyttet til egen institusjon og andre, vil kunne gi uforholdsmessig store svingninger. THES-metodikken har da også, særlig fra 2007, gjennomgått vesentlige endringer nettopp for å unngå opplagt utilsiktede resultatforskyvninger knyttet til endringer ved andre institusjoner. Som det framgår av tabellen under, har da også UiB ligger stabilt fra 2007. Nyheten om framgangen er således over et år gammel, men er blitt flittig brukt i valgkampen. 

Figuren illustrerer indikatorene som inngår i THES-rangeringen (og deres vekting)

I tillegg til omdømmeevalueringen, bygger undersøkelsen på indikatorer knyttet til siteringer, antall ansatte og studenter, antall utenlandske ansatte og studenter, samt forholdstallet student/ansatt. Det er gledelig at UiB har steget hundre plasser på THES-evalueringen, men vi har savnet en nærmere analyse av hvilke endringer ved UiB som ligger bak denne fremgangen.

Tabellen viser UiBs plasseringer i THES-rangeringen i årene denne har eksistert.

Vi har prøvd å gå inn i datagrunnlaget for evalueringsresultatene for å få et bedre grunnlag for å analysere hva som er årsaken til fremgangen, men har støtt på en del uklarheter som gjør det vanskelig å ta stilling til hva som forklarer framgangen. For flere av indikatorene kan det synes som om UiB fremdeles er registrert med tall fra 2006, i tillegg til en feilføring med hensyn til antall utenlandske ansatte (international faculty), noe som, i tillegg til metodiske endringer de senere år, bidrar til at det uklart om undersøkelsen gir et riktig bilde av utviklingen ved UiB.

UIB har i samme tidsrom blir annerledes vurdert i andre undersøkelser. I for eksempel Shanghai-rangeringen, er UiB plassert i en (urangert) samlegruppe av verdens 300-400 beste universiteter. Til sammenligning ligger NTNU oppunder 300-plass og UiO stabilt på ca 65-plass. Shanghai-rangeringen baserer seg i langt mindre grad på omdømmeinnrapportering og mer på objektive kriterier.

Det mest objektive målet for resultatoppnåelse ved norske universiteter er de objektive kriteriene som benyttes i departementets modell for resultatbasert omfordeling (RBO). Her er er bildet ikke så positivt for UiB. Vi har de senere år tapt terreng relativt sett i forhold til både universitetene i Oslo og Trondheim, og dette gir seg klare utslag på de resultatbaserte tildelingene på budsjettet (se figur under). Dette var også gjenstand for drøfting i universitetsstyrets siste møte, der det ble påpekt tilbakegang både i forhold til NFR og EU-tildelinger.

Det er korrekt som sittende rektorat viser til i sin oppsummering, at vi isolert sett har hatt en gledelig økning når det gjelder alle parametre. Studenttallet har riktig nok gått ned, men dette er langt på vei opphevet av økt studiepoengproduksjon pr student, vi produserer flere publikasjonspoeng og vi har hatt en sterk økning i antallet nye doktorer. Også tildelingene våre fra NFR har økt regnet i kroner. MEN, og dette er et stort og viktig men, - UiB taper i forhold til de øvrige universitetene, og vår forholdsmessige andel av offentlige tildelinger synker dermed.

Figuren under viser UiBs andel av de nasjonale resultatbaserte komponentene som inngår i finansieringsmodellen, fra 2004 og utover i Grønmos rektorperiode (Tallene er baserer seg på de fire ”gamle” universitetene for hele perioden). Tallene er hentet fra Database for høyere utdanning og St.prp. 1 for de angjeldende år.

Bildet av økende absolutte tall, men synkende andel forsterkes ved å sammenligne publikasjonstall og doktorgradstall for UiB med hele U&H sektoren. Fra 2004 til 2008 har antall doktorgrader ved UiB økt fra 158, men som andel av doktorgrader fra alle norske universitet og høyskoler er andelen gått ned fra 20,2 til 18,4%. På samme vis har antall publikasjonspoeng i samme periode økt fra 1496,9 til 1741,2, men som andel av hele universitets- og høyskolesektoren, er andelen gått ned fra 18,% til 15,1%.

Med fallende andel av de nasjonale bevilgningene, synker tildelingene til grunnmiljøene, og vi havner i den situasjonen vi har vært i de senere år med stadige rammekutt for enhetene, og for små avsetninger til forskningssatsninger og utstyrsinvesteringer. Vår konkurransekraft og mulighet til å prioritere våre viktige satsningsfelt vil dermed over tid synke. Det at vi taper terreng nasjonalt, vil også etter hvert bli synlig internasjonalt. Dette er alvorlige faresignaler, og burde etter vår mening gi grunnlag for en dyptgående analyse av situasjonen.

Dersom vi ser på de objektive målekriterier som uomtvistelig påvirker UiBs andel av de nasjonale resultatbaserte tildelingene, framstår det med all tydelighet at THES-rangeringen alene langt ifra gir grunn til å slå fast at vi er på vei til å lykkes i våre målsetninger om å bli et internasjonalt forskningsuniversitet.

Vi ser et klart avvik mellom THES-resultatene og de objektive kriteriene som universitetene oppnår resultattildelinger på. Vi mener derfor at rektor Grønmo kanskje legger noe for stor vekt THES-resultatene, uten nærmere analyse, og vi etterlyser mer refleksjon i forhold til hva THES egentlig måler, ikke minst sett i forhold til andre objektive kriterier. Vi ønsker å invitere rektor Grønmo til en grundig og analytisk gjennomgang av hvordan UiB egentlig hevder seg i dag, hva UiB ønsker å oppnå og hvordan UiB kan komme dit.

Vi inviterer også til en redegjørelse fra Grønmo om hvilke avveininger han foretar i forhold til å harmonisere de nokså ulike bildene som framkommer når vi sammenligner for eksempel THES-, Shanghai- og den nasjonale rangeringen som skjer gjennom budsjettfordelingen fra departementet, der den siste har reell betydning for UiB ettersom den innebærer årlig omfordeling av betydelige midler mellom universitetene i Norge.

Vi mener på ingen måte at Grønmo alene skal bære alt ansvar for situasjonen ved UiB, for vi står sammen om ansvaret for å produsere gode resultater. Vi forventer imidlertid at en rektor forholder seg åpent, analytisk og aktivt til de reelle og objektive kriteriene vi som institusjon årlig bedømmes på av våre bevilgende myndigheter. Vi forstår at det er ledelsens oppgave å få frem det positive ved egen institusjon, men særlig i en valgkamp er det viktig at ledelsen viser at den har et realistisk syn på de utfordringer UiB står overfor og gir et korrekt bilde av hvordan UiB hevder seg i den nasjonale og internasjonale konkurransen. En ærlig analyse vil slik vi ser det, være første steg på veien i å legge forholdene til rette for at vi skal kunne snu en bekymringsfull utvikling.