Det var ikke meg som skrev Facebook-statusen: ”Blir provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om!” Men det kunne like gjerne vært meg. Jeg har sagt mer eller mindre det samme både til naboer jeg har møtt i kassen på REMA1000, til kollegaer og til studentene mine, som ser ut til å respektere det at jeg setter pris på studenter som faktisk er interessert i faget de har valgt å studere og som gjør en innsats. Andre forelesere har publisert lignende tanker i full offentlighet: i blogger, som kronikker, i intervjuer med journalister og endog i bokform, som ex.phil. sensoren Kolbein Bredes samling av dårlige eksamensbesvarelser, Legemet er en viktig del av kroppen.
Dersom UiB-foreleseren hadde ytret sin klage i offentlighet ville det ikke vært noen sak for BT å skrive om. Men hennes ytring fant sted i et lukket forum, hvor en såkalt venn som har hatt adgang til profilen hennes har sendt et skjermbilde til en BT-journalist som med redaksjonens støtte har valgt å lage en sak på det. Som professor i filosofi Ole Martin Skilleås skriver i sin blogg, er det ”grunn til å advare mot uvettig og hysterisk overfortolkning av statusoppdateringer”. Det er også grunn til å advare mot pressens praksis i forhold til hva som er privat.
“Du er ikkje berre deg sjølv i sosiale medium, du er også ein representant for den som til ei kvar tid betaler lønna di,” skriver Hilde Sandvik i BT 17/2. Jeg antar at hun ikke ville ha sagt det samme om andre sosiale situasjoner. Skal vi virkelig til enhver tid opptre som representanter for arbeidsgiveren? I kassakøen på REMA1000 på vei hjem fra jobb? Når vi prater med andre foreldre på ungenes fotballtrening? Når vi går på fest eller reiser til Syden? Ved middagsbordet? I ektesengen? Vil vi ha et samfunn hvor ethvert menneske kontinuerlig fungerer som merkevarebygger for sin arbeidsgiver? Hva med det politiske? Ville fagbevegelsen ha vokst fram om arbeidere var forbudt fra å kritisere sin arbeidsgiver i offentlighet?
Sosiale medier er nye og det er lett å skape mediepanikk rundt dem. Bedrifter og medier har forstått at sosiale medier også er viktige salgskanaler, og mediene har forstått at saker om sosiale medier skaper oppmerksomhet. Men det at man kan bruke Facebook og Twitter som personlig branding for å bygge opp en frilanskarriere som journalist eller for å øke kjennskapen til et merke eller en butikk betyr ikke at alt som skjer på Facebook skal regnes som offentlig.
I motsetning til samtaler på Fotballpuben lagres det du skriver på Facebook. Det betyr ikke i seg selv at dine ytringer på en lukket Facebookprofil er offentlige. Mye av vår sosiale aktivitet overvåkes av kameraer (på Torgallmenningen, i butikken, på Bybanen) men vi ville bli rystet om en journalist brukte videosekvenser fra denne typen overvåkningskamera som grunnlag for en sak om enkeltindivider. I pressens Vær varsom plakat står det at ”Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller.” Det at noen kan sende en skjermbilde av en privat statusoppdatering til en avis betyr ikke at det er greit for avisen å bruke den informasjonen. ”Gi meg seks linjer skrevet av den mest ærbare mann, og jeg skal finne i de linjer en grunn i dem til å henge ham,” sa Kardinal Richelieu i 1641. Finnes det noen av oss som ikke har skrevet noe i en SMS, en epost eller på Facebook som kunne fremstilles negativt av en journalist eller oppfattes som i strid med markedsføringsstrategien til arbeidsgiveren vår?
UiB har ingen spesifikke retningslinjer for formidling. I stedet tilbys vi kurs i mediehåndtering, kronikkskriving, universitetspedagogikk og i akademisk skriving. Det er fornuftig. En rekke bedrifter har laget retningslinjer for hvordan deres ansatte skal delta i sosiale medier, men dette er retningslinjer for hvordan ansatte skal kommunisere med kundene på vegne av bedriften: når og hvordan skal en Netcom-ansatt svare en kunde som klager i sosiale medier, f.eks. Slike retningslinjer kan være nyttige for utdanningsavdelingen på UiB i møtet med nåværende og potensielle studenter, men ikke for forskere som er ansatt for å drive fri forskning og formidling.
Retningslinjer for sosiale medier skal ikke og kan ikke kontrollere hele livet til de ansatte. Tilby gjerne kurs og støtte, men ikke retningslinjer for vår private kommunikasjon. Vi har rett til et privatliv, også når vi kommuniserer i lukkede sosiale medier.