Bergens Tidende har måttet tåle sterk kritikk for omtalen av UiBs ledelse basert på anonyme kilder. Selv har jeg hatt behov for å kommentere påstandene om at ”særlig mange av de administrativt ansatte er til dels svært kritisk” og at ”klagene som går igjen er økt sentralstyring, flere lukkede prosesser og mindre grad av frihet nedover i organisasjonene”. Flere administrative ledere skal overfor BT ha uttrykt at de ”ikke fant seg i en slik måte å bli ledet på”.
På Høyden følger opp denne uheldige vinklingen av debatten om ledelses- og styringsmodell i sitt intervju med universitetsledelsen i går.” Det tegnes her et bilde av administrative ledere ved UiB som jeg ikke kjenner meg igjen i.
Da universitetsdirektørstillingen ble ledig etter Kåre Rommetveits avgang, sto Universitetet i Bergen samtidig overfor et større generasjonsskifte i de administrative lederstillingene som følge av naturlig avgang, sykdom eller retrettstillinger. Dette var et tema internt i organisasjonen da stillingen var utlyst og fordi det naturlig nok knyttet seg spenning til hvem som kom til å bli ansatt. At den store, varslete utskiftingen i ledergruppen blir fremstilt som en ”lederflukt” etter direktørskiftet, er derfor totalt misvisende.
Ethvert lederskifte i en institusjon av UiBs størrelse og kompleksitet vil i større eller mindre grad innebære forandringer. Det ligger i sakens natur og gjelder både rektor- og universitetsdirektør. UiBs nye universitetsdirektør – Kari Tove Elvbakken - har en annen lederstil enn sin forgjenger. Dette har blant annet medført endringer av innarbeidete rutiner for samspill, møteplasser og samarbeidsformer. Det første som skjedde etter at den nye universitetsdirektøren var på plass, var innføringen av en ny fast møteplass med fakultetsdirektørgruppen for å tilrettelegge for tettere samspill mellom fakultetene og nivåene i den administrative ledelsen. Dette er etter min vurdering en positiv endring som også stiller krav til aktiv medvirkning.
Det pågår nå en åpen debatt om fremtidig styrings- og ledelsesformer ved UiB. Ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet har vi gode erfaringer med den nåværende ordningen med valgt dekan og ansatt direktør.
Representanter for ”Aksjon Demokrati på HF” undrer seg i sitt innlegg i BT (07.10.08) over at det ikke blir vurdert som positivt at den faglige ledelsen har ”kontroll over hva administrasjonen driver med”. De hevder at antallet administrativt ansatte har økt jevnt og trutt mens institutter og fakulteter må argumentere tungt for nødvendighetene av hver eneste vitenskapelige stilling. Dette er en beskrivelse jeg heller ikke kjenner meg igjen i.
Ved vårt fakultet er det en klar forståelse av at administrasjonen skal støtte opp om og spille på lag med den faglige ledelsen. Fakultetsstyret vil alltid ha det avgjørende ord i den interne ressursdisponeringen. De få nye stillingene som er blitt tilført fakultetet de siste årene har utelukkende vært vitenskapelige, basert på fakultetets langsiktige rekrutteringsplan. De administrative tjenestene har vi måttet styrke gjennom kvalitetssikringsprosesser- og omorganisering. Godt samspill og klar rolleforståelse skal gjøre det unødvendig for den faglige ledelsen å bruke tid til å ”kontrollere hva administrasjonen driver med”. En viktig forutsetning for å kunne opprettholde dagens styrings- og ledelsesmodell på fakultetsnivå (valgt dekan og ansatt direktør) er at det også er klart hvem som har ansvaret for de administrative tjenestene.
Dagens ledelses- og styringsmodell på institusjons- og fakultetsnivå er avhengig av både en sterk faglig ledelse og en sterk universitetsdirektør. Det har vi i dag og det ønsker vi også i fremtiden. Godt samspill og klar rolleforståelse er viktig både med hensyn til de store linjer og i enkeltsaker.