I sin kronikk i BT 30. november foreslår Tor Halvorsen, UiB, mer aktiv bruk av UNESCO, FN-organet for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, som alternativ til ensidig satsing på Europa og spesielt EØS når man skal utvikle norsk forskning og høyere utdanning. Han får svar 15. desember fra Katrine Moland Hansen, NHO, som er opptatt av innovasjon, av at norsk deltakelse i EU-forskning gir tilgang til nyttig kunnskap, og at det ville være usolidarisk å ikke delta i europeisk samarbeid.
I siste versjon av UNESCOs meget omfattende Science Report dokumenteres svært interessante trender innen global kunnskapsproduksjon. Kina er iferd med å passere både USA og Europa i antall forskere. Kommunikasjonsteknologi gjør at geografisk nærhet er mindre viktig enn før, og gir muligheter også for små land til å hevde seg i globale nettverk. Brasil går raskt frem og det er fremgang både i Asia og Afrika, mens USA og EU stagnerer særlig etter finanskrisen. Innovasjon, som Moland Hansen er opptatt av, dekkes også av rapporten som bl.a. påpeker rollen til multinasjonale selskaper som samarbeider effektivt over landegrensene og drar nytte av kompetansemiljø bl.a. i India.
Nå har også Norge og EU økende forskningssamarbeid med Kina, India, Sørafrika og andre land utenom den europeisk-amerikanske sfæren. Men det er et spørsmål om det trappes opp tilstrekkelig raskt. Et annet spørsmål er hvilke organer man velger å bruke for mellomstatlig samarbeid og hvilke forskningspolitiske mål man har. UNESCO er opptatt av kompetansebygging i svakerestilte land og å sikre dem kunnskap bl.a. for god forvaltning av egne ressurser. Norsk hovedprioritet i UNESCO har hittil vært utdanning for alle med vekt på lavere nivå. Men det er stigende interesse også for vitenskapssamarbeid, bl.a. i samfunnsvitenskap som er spesielt USA-dominert, men som kanskje i særlig grad trenger egen forskningskapasitet i de enkelte land og kulturer.
UNESCO har ingen tung rolle i finansiering eller utførelse av forskning, men driver primært koordinering av globale programmer, kunnskapsdeling, og støtte til oppbygging av institusjoner. Det er ikke uten betydning at slikt gjøres i regi av et åpent organ der alle land kan være med. UNESCOs forsøk på å utvikle en deklarasjon om etiske prinsipper i tilknytning til klimaendringer, har blitt forpurret av ledende industriland under påskudd av at man ikke måtte forstyrre det etablerte sporet for klimaforhandlinger. Så kan man jo spørre om det har vært særlig vellykket eller ærlig ment. Kanskje det nettopp er en tverr-kulturell etisk basis man trenger for å faktisk løse CO2-problemet før det utvikler seg til større konflikter. Utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon kan være en nøkkel også her.
Solidaritet er muligens et brukbart argument for styrket samarbeid i Europa akkurat nå, men det er generelt og til alle tider et godt argument for globalt samarbeid. Ved å styrke globalt forskningssamarbeid i UNESCO vil man i tillegg til å bidra solidarisk til felles oppgaver, også kunne oppnå en sterkere rolle i utveksling med nye spennende aktører som har mye å bidra med. Så får det heller våge seg at USA nylig trakk støtten til UNESCO som følge av at Palestina ble tatt opp som medlem. Verden går videre!
Innlegget ble først publisert i Bergens tidende 29. desember 2011