Statsministeren gjorde kunnskapssamfunnet til et hovedtema i sin nyttårstale. Dette var en viktig markering. En forutsetning for å realisere kunnskapssamfunnet er sterke forskningsuniversiteter, ikke fordi de har monopol på utvikling av kunnskap, men fordi de har den viktigste rollen.
Universitetenes doble oppdrag – høyere utdanning og forskning – er et viktig prinsipp, men gir styringsmessige utfordringer. Når institusjonene nå står foran en betydelig studentvekst, kan vi frykte at de får mer enn nok med å mestre undervisningsoppdraget. Utvalget som utredet UoH-sektorens handlingsrom, viste at selv ikke en betydelig vekst har holdt tritt med den økte aktiviteten de siste åra. Man har utdannet flere enn rammetallene forutsetter og den sterke veksten i stipendiater og postdoktorer er heller ikke fullfinansiert, selv om satsene er forbedret det siste året. Dette har redusert handlingsrommet. Regjeringen må bøte på dette slik at ikke forskningsvilkårene svekkes.
Samtidig må departementet bidra til at institusjonene kan utvikle sin selvstendighet gjennom mindre detaljert styring og institusjonene på sin side må utvikle handlingsevnen. I Europa diskuteres nå hvordan man kan styrke og modernisere universitets- og høgskolesektoren. Det pekes på at universitetene må gis økte ressurser parallelt med at institusjonene blir mer selvstendige. Det er en positiv sammenheng mellom autonomi, bedre forskningsresultater og økt evne til å skaffe tilleggsfinansiering.
Med økt frihet må institusjonene bygge tillit gjennom åpenhet om ressursbruk. De må vise at det er god sammenheng mellom innsatsfaktorer og resultater. Dette krever strategi og ledelse. Ledelsen kan sikre økt handlingsrom gjennom ekstern finansiering av prosjekter. Men prosjektene må budsjetteres riktig. En viss samfinansiering vil være normalen i prosjekter fra Forskningsrådet, mens oppdragsprosjekter må fullfinansieres. På dette feltet er det et klart forbedringspotensial og vi trenger en god og konkret dialog om dette.
Handlingsromutvalget så veksten i eksterne inntekter som et problem. Jeg mener denne utviklingen er nødvendig for å sikre høy kvalitet i forskning og gi evne til å følge opp nasjonale prioriteringer. Vi må ha ordninger som kan sikre bredden i forskningen og evne til å støtte nye områder. De fleste land gjennomfører en sterkere strategisk prioritering av forskningsmidlene. Mer selvstendige institusjoner kan lettere trekkes inn i realiseringen av en nasjonal forskningspolitikk. Da må mer av pengene gjennom Forskningsrådet fordeles slik at ledelsen gis en rolle i de interne prioriteringene.
Forskningsrådet har de siste årene beveget seg mot større prosjekter med lengre varighet, de beste får mer. Dette er den rollen Forskningsrådet bør ha, men forutsetter at institusjonene selv kan sikre sine forskere mindre, men helt nødvendige driftsmidler. Senterbevilgninger gir universitetsledelsen en økt strategisk rolle både i søknads- og driftsfasen, mens mye av de eksterne midlene for øvrig er knyttet opp mot den enkelte forskergruppe, uten en reell rolle for ledelsen.
I Sverige ble nylig ”strategiske satsinger” introdusert som et nytt grep i forskningspolitikken. Hensikten er å bygge opp fremragende forskningsmiljø på områder som er viktige for samfunns- og næringspolitiske mål. Midlene fordeles gjennom nasjonal konkurranse og satsingene har en størrelse og en varighet som mer ligner på øremerkede grunnbevilgninger. Opplegget er ikke ulikt våre senterbevilgninger, kanskje særlig våre sentre for forskningsdrevet innovasjon, men utlyst med prioriterte temaområder. Vi bør diskutere om vi skal satse enda mer på større institusjonsrettede, strategiske bevilgninger også innenfor tematiske satsinger.
Det norske samfunnet må husholdere med sine midler. Å styrke universitetenes strategiske evne og kvalitet som forskningsinstitusjoner, er å investere i kunnskapssamfunnet. Dette er den beste strategi for å mestre de globale utfordringene statsministeren pekte på i sin nyttårstale.
Innlegget er også publisert som kronikk i Aftenposten 15. april 2010