Onsdag denne uken hadde professorene Sigmund Grønmo og Berit Rokne Hanestad en valgkamppreget kronikk her i avisen der de kaster et såkalt kritisk blikk på kvalitetsreformen. Noen avsnitt er korrekte og formidler synspunkter som er helt i tråd med virkeligheten, men deler av artikkelen inneholder beskrivelser og utsagn som gjør at jeg må be om spalteplass til noen korreksjoner, kommentarer og spørsmål.
1) I beskrivelsen av hva kvalitetsreformen har ført til, står det at ”den normerte studietiden er forkortet” og at ”[s]tudiene er stykket opp i flere og mindre kurs.” Dette gir etter deres mening grunn til bekymring når det gjelder utviklingen av fag og disipliner, noe som skinner igjen i utsagnet ”[t]idligere var universitetsutdanningene preget av relativt langvarige og inngående studier av bestemte fag”. Disse utsagnene er bare riktige for en del av fagene ved universitetet; i mange fag har studietiden fram til hovedfag vært 5 år i lang tid (på Mat. Nat. fra om lag 1980), og i realfag så vel som andre fag (medisin) har flere mindre kurs hvert semester vært hovedregelen i mange år (realfagene ble modulisert omkring 1970 her i landet). Selv har jeg all min utdanning i et modulisert system, og jeg opplevde visselig å få en utdanning preget av inngående og solid innføring i fagenes teorier og metoder på en strukturert og god måte. Spørsmålet blir da: Vil Grønmo og Hanestad skru klokka tilbake og gjeninnføre det studieopplegget de små, utvalgte studentkullene hadde på 50- og 60-tallet?
2) Mange av de pedagogiske tiltakene myndighetene har påført universiteter og høgskoler gjennom kvalitetsreformen, ”bygger på gode pedagogiske intensjoner” iflg. Grønmo og Hanestad. Det er å ta altfor svakt i; konsulteres relevant pedagogisk litteratur, kan vi trekke den konklusjon at forskningsbasert kunnskap viser at ”smågruppeundervisning, øvingsoppgaver og individuell veiledning” gir vesentlig bedre læringsutbytte enn forelesning for store grupper studenter. Spørsmålet blir da: Vil det ikke være naturlig at et forskningsuniversitet baserer sin pedagogiske virksomhet på forskningsbasert kunnskap i pedagogikk, metodikk og praksis?
3) Grønmo og Hanestad hevder at kvalitetsreformen har en del problematiske sider, og det er jeg helt enig i (se kronikk i BT 13. januar 2003 og i Dagbladet 30. september 2002). Men slik de ser for seg framtiden, virker det som om alt vil gå galt: Utdanningene vil fragmenteres slik at studentenes helhetsforståelse blir svekket, de forskningsbaserte utdanningene vil svekkes, kurstilbudet vil baseres på vurderingen av hva som er moteriktig, og fri og kritisk faglig virksomhet vil trues. Det er selvfølgelig alltid en fare for at noe av dette kan skje, men samtaler mellom dyktige fagfeller og innspill fra studentene gjennom samtaler og evalueringer er nettopp reformtiltak som skal hindre at dette skjer (se min kronikk i BT 30. oktober 2004). Derfor er det svært påfallende at evalueringer ikke nevnes i det hele tatt i kronikken. Spørsmålet blir da: Har ikke Grønmo og Hanestad tro på evalueringer for å bedre kvaliteten av undervisning og studietilbud?
4) Hovedfagsstudentene avlegges også et besøk, og det påpekes at ”[s]tudentene på mastergradsnivå bør integreres mest mulig i fagmiljøenes forskning.” Slik har det vært i realfagene og i en del medisinske fag i flere tiår. Spørsmålet blir da: Skal alle mastergradsstudenter heretter måtte arbeide på problemstillinger initiert av vitenskapelig ansatte i faste stillinger?
5) Universitetet er underlagt et kontrollregime som foreskriver hva fagmiljøene skal overvåke og vurdere i en kontinuerlig prosess for å tilfredsstille myndighetenes krav. Stikkord er bl.a. evaluering, rapportering, oppfølging og dokumentasjon, som skal gjennomføres i henhold til 10 kriterier fastsatt av Norsk organ for kvalitet i utdanninga (NOKUT). Dette har tatt atskillig tid å få satt i verk, og det er derfor ikke overraskende at vitenskapelig tilsatte har latt høre fra seg i krasse e-mail og dømt undertegnede og kvalitetsreformen nord og ned og det som verre er. Spørsmålet blir da: Mener Grønmo som er styremedlem i NOKUT, at universitetet kan klandres for den økte byråkratiseringen som i hovedsak stjeler tid fra forskningen til de vitenskapelig tilsatte?
6) I slutten av artikkelen blåser Grønmo og Hanestad nesten til omkamp om kvalitetsreformen idet de insinuerer at mange av de endringene som er gjennomført, ikke ”bygger på universitetsutdanningens fundamentale kjennetegn og de grunnleggende trekk ved universitetet som institusjon.” Det er ikke riktig. Da UiB gikk i gang med å forberede innføringen av kvalitetsreformen, ble det satt ned en styringsgruppe som jeg ledet og som var bredt sammensatt med flere studenter og representanter fra alle fakulteter. Styringsgruppen var i høyeste grad et konsensusorgan, så det er rett å si at de vedtak som ligger til grunn for innføringen og gjennomføringen av kvalitetsreformen ved Universitetet i Bergen, hadde brei og massiv støtte. En av representantene i styringsgruppen var Berit Rokne Hanestad. Spørsmålet blir da: Hva er grunnen til at Hanestad synes å ha skiftet mening om måten kvalitetsreformen ble implementert på?
DET HAR VÆRT et stort løft å sette kvalitetsreformen ut i livet. Staben på universitetet har i sannhet gjort en formidabel innsats som det står stor respekt av for å få brikkene på plass. Det betyr ikke at alt er perfekt, og derfor foregår det et kontinuerlig arbeid, i overensstemmelse med NOKUTs regler, for å utvikle undervisning og utdanning ytterligere. Dette arbeidet er i høyeste grad kritisk av natur og derfor ikke alltid like ”festlig” å gjennomføre, så derfor er det gledelig at Grønmo og Hanestad maner til innsats på dette feltet
Jeg nevnte at det har vanket kritikk, til dels saftig kritikk, i forbindelse med innføringen av kvalitetsreformen. Men heldigvis har jeg også mottatt oppmuntring. Et hyggelig eksempel mottok jeg for ett år siden fra professor Stein Kuhnle, en av dem som har lansert Grønmo som rektorkandidat, som bl.a. skrev følgende: ”Fra ”grasrota” kan jeg nå også melde tilbake at vi er mektig er imponert over det grep du og UiB har tatt i gjennomføring og oppfølging av reformen!” Det var hyggelig å høre fra en som åpenbart er uenig med meg i andre saker.