Som henholdsvis klinikkleder for en av fakultetets poliklinikker og som programstyreleder for årsstudiet og bachelorgraden i generell psykologi ved Det psykologiske fakultet leser vi med stor undring artikkelen i På Høyden med presidenten i Norsk Psykologforening, Tor Levin Hofgaard. Her hevder han at flertallet i fakultetsstyret ved Det psykologiske fakultet viste manglende samfunnsansvar da de vedtok å opprettholde dagens opptaksordning til profesjonsstudiet i psykologi i fakultetsstyremøte den 18. august i år.
Dagens opptaksordning innebærer at studentene tas opp til et videre 5-årig profesjonsstudium, basert på karakterene fra førsteårsstudiet. Dette utgjør samlet et 6-årig studieløp. Årsstudiet gir en innføring i psykologiens basaldisipliner, mens selve profesjonsrettingen vektlegges i de siste 5.
Presidenten i foreningen hevder imidlertid at dagens løp ikke er 6-årig. Her er han på kollisjonskurs med departementet som definerer dagens psykologiutdanning ved UiB som 6-årig. Det som imidlertid er verre er at psykologenes fremste fagforeningsleder dolker sine egne medlemmer i ryggen ved å diskreditere alle oss som har gått gjennom det 1+5 årige studieløpet. Han mener nemlig at vi (inklusive ham selv) ikke lenger er godt nok kvalifisert til å takle utfordringer som sykemelding og forordning av tvang fordi vi har gått et 1+5 årig fremfor et integrert 6-årig løp (med profesjonsretting allerede fra første året).
I motsetning til vår fagforeningsleder mener vi som universitetsansatte at samfunnsansvaret vårt i første rekke knytter seg til hvilken kompetanse studentene sitter igjen med etter endt studieforløp, og handler i liten grad om den kunnskap de måtte ha ved studiets begynnelse, uavhengig av opptaksgrunnlag.
Alternativet som Hofgaard vil ha er altså et 6-årig studieløp hvor studentene tas direkte opp til profesjonsstudiet i psykologi basert på karakterene fra videregående skole. Dette alternativet har de innført ved UiO. Det bemerkes her at selve profesjonsrettingsandelen på førsteåret ved UiO bare utgjør 10 studiepoeng, og at studentenes øvrige studie sammenfaller helt med årsenheten. Om disse 10 studiepoengene kommer i løpet av de to første semestrene, eller noe senere i et seksårig løp har etter vårt syn liten relevans for senere profesjonell yrkesutøvelse etter cand. psychol. grad og fem års spesialisering.
I artikkelen i På Høyden uttrykker Hofgaard skuffelse over at debatten i fakultetstyret ikke omhandlet samfunnsansvaret til fremtidens psykologer.
Hofgaard viser med dette at han åpenbart ikke er kjent med hvordan saker behandles på et universitet. Debatten om denne saken har pågått ved fakultetet i 15 måneder og har vært behandlet i en rekke underutvalg. Å tro at forhold knyttet til samfunnsansvaret ikke har vært drøftet en rekke ganger både formelt og uformelt i denne prosessen er forbløffende naivt. Både ledelsen ved fakultetet og undertegnede har flere ganger løftet frem dette perspektivet i diskusjonene. At Hofgaard ikke synes temaet ble tilstrekkelig diskutert på det ene møtet han var tilstede på, og sogar fikk talerett ved, er jo beklagelig. Om Hofgaard hadde brukt tid på å sette seg inn i sakens dokumenter ville han sett at spørsmålet knyttet til samfunnsansvaret er berørt i flere av disse. Tilhengerne av direkte opptak har hevdet at tidlig profesjonsutdanning kan bedre den kliniske kompetansen. Motstandere har påpekt forhold ved rekruttering og opptaksgrunnlag som viktige samfunnsmessige forhold knyttet til hvem som blir psykologer i fremtiden.
Hofgaard må gjerne få mene det han vil om opptakssaken. Å hevde at prosessen på fakultetet ikke har tatt høyde for vårt samfunnsansvar er imidlertid å skyte helt over mål. Selvmål er etter nærmere ettertanke en kanskje bedre betegnelse all den tid Hofgaard selv fikk talerett ved møtet. Flere av fakultetsstyrets medlemmer gikk også under møtet i dialog med Hofgaard om akkurat dette temaet. Hofgaards kritikk rammer først og fremst fakultetets ledelse som gjennom mandat for høringsinnspill, ledelse av underutvalg og ledelse av fakultetsstyret har styrt prosessen.
Selv om mange ansatte på fakultetet, inklusive flertallet i fakultetsstyret og undertegnede, var uenig i sak med fakultetsledelsen stiller vi oss ikke bak Hofgaards kritikk mot ledelsens manglende fokus på samfunnsansvaret knyttet til psykologiutdannelsen i vår interne prosess.
Vi mener at det viktigste samfunnsansvaret vi har som institusjon er å gi en akademisk og klinisk skolering som gjør at psykologer er i stand til å løse de faglige utfordringer som samfunnet pålegger oss. Fokuset for vår del ligger her på hva studentene kan i det de går ut av profesjonsstudiet. Vi kan ikke se, og det finnes heller intet empirisk belegg for, at 10 studiepoeng med eller uten spesifikk profesjonsretting på førsteåret har avgjørende betydning for kompetansen til nyutdannende psykologer. Både som universitetsansatte og medlemmer i Norsk Psykologforening finner vi det upassende og lite ydmykt at vår egen fagforeningsleder blander seg inn i hvordan vi på universitetet forvalter vårt samfunnsansvar.
Mange psykologer tar spesialistutdanning etter endt universitetsutdannelse. Spesialistutdanningen både gis av og godkjennes endelig av Norsk Psykologforening. Hvis Hofgaard på alvor mener at dagens psykologer ikke er kompetent til å løse samfunnsoppdraget bør kanskje departementet se nærmere på ordningene knyttet til spesialistutdanningen. Kanskje universitetene har mer å tilby her enn foreningen både med tanke på faglig og vitenskapelig kvalitet?