I sitt leserinnlegg i På Høyden tar Hofgaard til motmæle mot våre synspunkter der vi har stiller spørsmål ved hans kritikk av prosessen rundt opptakssaken som ble behandlet på vårt fakultetstyremøte den 18. august 2010.
Vi reagerte på at Hofgaard kritiserte en prosess vi mener han ikke har god nok kjennskap til. I all hovedsak mener Hofgaard at prosessen ikke vektla samfunnsansvaret vårt. Som vi imidlertid viser til i vårt tidligere innlegg har prosessen ved fakultetet vart i 15 måneder. Saken har vært diskutert både formelt og uformelt. Samfunnsansvaret vårt har i stor utstrekning vært et tema i disse diskusjonene. I løpet av alle disse månedene var Hofgaard invitert med på ett møte. Her fikk han til og med uttalerett. Hofgaard forholder seg imidlertid ikke til vår kritikk av ham. Vårt grunnleggende spørsmål til Hofgaard er: Hvilken detaljkunnskap har du angående våre interne diskusjoner vedrørende den aktuelle saken? Vi vil her hevde at Hofgaard uttaler seg om noe han ikke har det fnugg av innsikt i. Dette bør han frastå og kanskje heller innta en litt mer ydmyk innstilling.
Når det gjelder det andre aspektet ved saken, selve vedtaket, må Hofgaard selvsagt ha lov til å mene noe om denne. Selvsagt skal en fagforening som psykologforeningen kunne mene noe om hva som gir gode psykologer, men det må også være lov å bruke sunn fornuft i vurderingene av dette. Hofgaard mener at et utdanningsløp bestående av seks år, hvor profesjonsrettingen begynner første året (ved UiO utgjør dette ti studiepoeng) er vesentlig bedre enn et seksårig løp hvor profesjonsrettingen begynner andreåret. Han påstår at dette har avgjørende betydning for kompetansen studentene har ved avsluttet studieløp. Vi har svært vanskelig for å se at ti studiepoeng plassert på førsteåret eller senere i studieløpet skal få slike ekstremt dramatiske utslag som Hofgaard antyder. Vi spør igjen Hofgaard, fordi Hofgaard unnlater å fremlegge bevis for sine påstander, hvilket vitenskapelig grunnlag han har for sitt syn?
Vi hevder at det ikke finnes noe som helst empirisk bevis for Hofgaards påstander. Ut fra en enkel sunn fornufts basert analyse virker det, i alle fall for oss, som helt usannsynlig at plasseringen av ti studiepoeng i et seksårig løp skal medføre slike ekstreme svart-hvitt utslag som Hofgaard påstår. At helsemyndighetene skulle være uenig i vårt syn har vi liten tro på, og Hofgaard fremlegger heller ikke dokumentasjon på at helsemyndighetene er uenige med oss.
Vi har heller aldri antydet som Hofgaard påstår, at vi ligger nesegruse av beundring for vår egen utdanningsmodell. Snarere tvert i mot er det psykologforeningen som i en årrekke har skrytt uhemmet av vår egen psykologutdannelse som den beste og lengste i Europa. Dette finner vi underlig at Hofgaard ikke kjenner til. Ved fakultetet arbeider vi kontinuerlig med studieplanrevisjoner for bedre vår utdannelse. Men kanskje Hofgaard heller ikke kjenner til dette?
Vår kritikk av Hofgaard opprettholdes, og vi finner svært bekymringsfylt at han nedvurderer utdannelsen til sine egne medlemmer. Vi registrerer også med undring at Hofgaard ikke svarer på vår utfordring knyttet til spesialistkursene som i dag gis av psykologforeningen. Hvis Hofgaard mener at dagens psykologer selv ikke etter fem års spesialistutdanning er kompetent til å løse samfunnsoppdraget, står vi ved universitetene klare til å påta oss denne oppgaven, slik det normalt gjøres i utlandet.