Nå er jo ikke dette et enkelt spørsmål siden tidligpensjon kan ha vært del av lønnsbetingelser, helsemessige årsaker eller kanskje manglende motivering for å stå lenge i jobben. Idag er det slik at også politikere ser med argusøyne på tidligere tiders pensjonsavtaler fordi med økende levealder blir også pensjonsytelsene langt mere kostbare, og kan vanskelig dekkes inn over offentlig budsjetter. Store besparelser er enklest å oppnå ved å heve pensjonsalderen, spesielt for tidligpensjonsyrker som politi, brannvesen og militært personell. I praksis er ikke dette helt enkelt selv om bedret folkehelse og nasjonaløkonomiske betraktninger tilsier slike grep. En yrkesgruppe som fremstår som et klart unntak i slike sammenhenger er professorer i akademia. Der er aldersgrensen fortsatt 67 år, men mange velger å fortsette til fylte 70 år, ikke minst fordi økonomiske intensiver utløses, det vil si at 2G pensjonsgodgjørelse kommer på toppen av lønnen. Etter oppnådd aldersgrense har mange professorer forsatt tilknytning til sin arbeidsplass ofte i form av kontorplass og PC-tjenester som emeritus, men uten pålagte plikter.
Hvorledes funksjonerer professor emeritus i praksis?
Som meg bekjent finnes det ikke noen omfattende statistikk om dette i form av publikasjoner, foredrag eller doktorgradsvegledning utført av emerituser. Faktorer som åpenbart er viktige her er fagfelt, egne forskningsaktiviteter frem mot pensjonsalder, og ikke minst om det finnes økonomiske insentiver for å fortsette i <<jobben>>. Den siste faktoren er ikke uvesentlig fordi forskning selv <<på lavgir>> medfører en del utgifter som rekvisita, PC-kjøp, mulig konferansereise(r) og publiseringsavgifter. Det å søke forskningsråd og stiftelser om økonomiske bidrag gir en fort opp da det åpenbart satses på yngre krefter, så selv en potensielt aktiv emeritus lett ender i en passive pensjonisttilværelse.
Aktiviserte emeriti – stort forskningspotensiale med ringe resurser
Når en blir pensjonist og emeritus er det som nevnt flere faktorer som innvirker på et personlig valg om fortsatt forskeraktivet. Et slikt valg er ofte ikke enkelt for mange, men som emeritus er vi relativt heldigere stilt enn andre pensjonister siden vi fortsatt er velkomne på våre tidligere arbeidsplasser. Dette er jo kjekt, men herfra til noen økonomisk støtte på instituttnivå synes i praksis umulig. Enhver er seg selv nærmest, som det står i eventyrene, og som åpenbart gjelder fortsatt.
Etter min oppfattning er det mulig å få til et godt opplegg som vil stimulere til fortsatt forskning for flere av dagens emeritus-pensjonister. Utgangspunktet er nåværende doktorgradsstudier som reellt er et betalt studieopplegg på høyt akademisk nivå. Krav til gjennomføring er diverse eksamener i teoriemner samt en oppgave som oftest utgjøres av en sammenfatning av tre-fire tidsskriftpublikasjoner. Normert tid er tre år og i 2012 ble det fullført totalt 1461 i Norge. UiO på topp med 511 kandidater, så NTNU med 374 og deretter UiB med 251 – tallene er fra 2012. Gjennomføringen av droktorgradsstudiet er krevende og betinger ordnede ansettelses-/inntektsforhold, med kostnader stipulert til rundt 750 000 kroner. Bevilgningene kommer fra forskjellige statlige institusjoner som KD, NFR, VISTA , forskningsfond og prosjektmidler. Som et forsøksopplegg bevilges en stipendiathjemmel årlig til emeritusstipender, det vil si 750 000 kroner til hvert av de tre nevnte universiteter – som et pilotprosjekt. Disse deles igjen i 3 x 30 emeritusstipend som fordeles etter søknad én gang i året. Forenklet saksbehandling her tilsier at man kun vektlegger dokumentert forskning, det vil si minimum en tidsskriftpublikasjon i løpet av siste 12 måneder. Etter avsluttet stipendperiode skrives en kort sluttrapport på maksimum én A4-side.
Sluttbemerkninger
At dette forslaget er liv laga kan lett måles; det dreier seg om rundt 30 ganger flere publikasjoner og til en kostnad bare 3 ganger høyere enn det en doktorrand presterer. Omfanget av slike emeritusstipender vil være ringe, våre største universiteter opererer med milliardbudsjetter, og altså ikke medføre en forkleinelse av nåværende doktorgradsopplegg. I tillegg vil det være en ny giv i seniorpolitikken, og vil sikkert avstedkomme stor og positiv oppmerksomhet i inn- og utland.
Post scriptum
Emeritusopplegg og problemstillinger i andre land; e.g., se:
USA: http://www.insidehighered.com/news/2013/10/07/emeritus-colleges-allow-professors-stay-engaged#ixzz2wMwlilXr
USA: http://www.cmu.edu/policies/documents/Emeriti.html
Canada: http://www.hr.ubc.ca/faculty-relations/retirement/post-retirement-ubc/
