BT har de siste dagene beskyldt UiBs toppledelse for å være eneveldig og maktarrogant. Den alternative styringsmodellen, som ble presentert i en kronikk på lørdag, har imidlertid ikke blitt gjenstand for et eneste kritisk journalistisk spørsmål, til tross for at dette er en modell som vil rendyrke et sentralisert styringssystem og systematisk bygge ned de demokratiske kontrollmekanismene.
Gjennom overskrifter som “Toppsjefen kan ikke få sparken” og “Bukken til havresekken” maler BT lørdag fram et bilde av rektor Grønmo som en egenmektig leder, som har tilranet seg “eneveldig” makt på bekostning av direktøren. Dessuten skal hans påståtte dobbeltrolle som utøvende sjef og styreleder, svekke styrets kontrollerende rolle. Men en valgt rektor er langt fra uavsettelig og ukontrollerbar. Er misnøyen med ham så sterk som BTs (anonyme) kilder vil ha det til, vil han rett og slett ikke bli gjenvalgt i april 2009.
I lederartikkelen på søndag hevder BT at UiB har fått en ubalanse i toppledelsen fordi rektors posisjon er styrket. Riktignok påpeker lederskribenten at det tidligere var direktørene som “behersket maktspillet”, og at det er gode grunner til at et universitet har et delt lederskap for å kunne “skille mellom forretningsdrift og det som er institusjonens ideelle formål”. Men BT mer enn antyder at en modell med ansatt rektor og ekstern styreleder kan skape “renere linjer” og “hindre potensielt maktmisbruk”. Det oppsiktsvekkende er at BT ikke stiller de maktkritiske spørsmålene til en slik styringsmodell. Tvert i mot setter avisen i gang en kampanje mot både rektor og direktør, basert på anonyme kilder og antydninger om antidemokratiske holdninger på grunn av en 40 år gammel politisk fortid, mens lørdagens kronikk fra forkjemperne for de “rene linjene” får stå ukommentert.
I denne kronikken lanserer instituttlederne Giske og Hansen den alternative modellen etter mal av det nåværende styringssystemet på instituttnivået: Instituttene har i dag ansatte ledere som skal forholde seg til et Instituttråd, der de ikke selv er medlemmer, men der de kalles inn for å orientere og få råd. Ifølge kronikkforfatterne er nå også fakultetene modne for en tilsvarende reform. Problemet er at det nettopp er denne styringsmodellen som åpner for “eneveldig makt”. De ansatte instituttlederne har vide fullmakter og trenger, formelt sett, ikke å ta hensyn til rådene fra de ansatte og studentene. I dagens styringsmodell kan imidlertid et valgt fakultetsstyre, ledet av et valgt dekanat, kontrollere instituttlederne. Får Giske og Hansen gjennomslag, fjernes den demokratiske kontrollen, ikke bare over instituttlederne, men også over fakultetsledelsen. Den eneste kontrollerende instans i hele universitetssystemet, vil da være et lite representativt universitetsstyre med en ekstern leder. Dersom også rektor skal ansettes, fjernes den siste rest av den kollegiale styreformen, og veien ligger åpen for en “enhetlig leder” med en maktposisjon av til nå ukjente dimensjoner.
Ved å unngå å stille kritiske spørsmål ved denne styringsmodellen, framstår BT som en støttespiller for dem som ønsker å innføre et system som virkelig kan åpne for maktarroganse og svekke ledelsens demokratiske legitimitet. Og dette vil være et alvorlig tilbakeslag for en kunnskapsinstitusjon som er avhengig av kreative og uavhengige forskningsmiljøer som motiveres av muligheten til å prege så vel sine egne prosjekter som institusjonens strategiske satsinger.