Skal mer usikkerhet lokke yngre forskere?

Det er flott å se ønsker om satsning på yngre forskere - men det er vanskelig å forstå at det å innføre “tenure track” stillinger, slik som Gunnar Öquist foreslår, skal oppmuntre unge forskere til å satse på en vitenskapelig karriere. Jeg er 33 og har nylig fått fast jobb som førsteamanuensis etter en utdannelse så lang at mine jevnaldrende ikke- akademiske venner knapt kan fatte det. De er advokater, næringslivsledere, ingeniører, selvstendige næringsdrivere og har hatt god jobb og lønn i flere år allerede, mens jeg har hatt usikkerheten av et stipend og vissheten om at det fins altfor få jobber selv om man skriver en god doktorgradsavhandling.

Samtidig ser jeg jevnaldrende akademikere i USA, som nå sliter i tenure track stillinger hvor hver studentevaluering og hver publikasjon og hver time som brukes i komitearbeid årlig legges i vektskålen for å se om de er gode nok, om de kan ansettes ett år til, om de tilslutt etter fem-seks år som “tenure track” skal få lov til å fortsette som akademikere. Jeg skjønner godt hvor heldig jeg er.

Selv om jeg nå har “lykkes” og har en god og trygg jobb som jeg trives med, er jeg i grunnen forbauset over at jeg turde satse på en akademisk karriere som ung og ivrig stipendsøker. Jeg ser hvor mange som ikke finner den gode trygge jobben etter år med stress og slit med avhandlingen.

Nei, jeg har flaks, jeg, som har fast stilling allerede ved 33 år, halvgått liv. Med systemet som Gunnar Öquist anbefaler, ville jeg måtte vente til jeg var nesten 40 før jeg visste om jeg “egnet meg” til å være akademiker.

Hva er det for en måte å behandle mennesker? Tror dere virkelig at forlenget usikkerhet vil lokke de unge, dyktige forskere til å velge akademia? Tror dere at en usikker arbeidsplass gjør forskningen bedre?

Det tror ikke jeg.