Evalueringsmaskineriet er i gang igjen. Denne gangen er det norsk samfunnsvitenskap som skal evalueres. NFR har igjen oppdraget. Et svært apparat er satt i sving. Fakultet instrueres, institutt informeres, møter avholdes, skjemaer sendes ut. Alt skjer raskt og effektivt. Det «køres stærkt», som våre danske naboer ville sagt. Instituttene får NFR’s «bestilling» i fanget på nyåret, rapport skal leveres tidlig i februar. To ting etterspørres: «Research group self-assessment» og «Research group – Impact case study». Det siste er valgfritt, som for så vidt det første også er. «Institusjoner har mulighet til å melde inn forskergrupper», heter det i veiledningen. Men det er det knapt noen som tar alvorlig. For evalueringslogikken former sitt terreng: Det er forskergrupper som teller, og har man ikke det, står det dårlig til. Og hvem vil stå i et dårlig lys?
Så hva er forskergrupper? Det er klart spesifisert i veiledningen. Det skal være grupper med minst 5 medlemmer, derav minst to fast vitenskapelige ansatte. Gruppen skal representere «forskning på høyt internasjonalt nivå» dokumentert gjennom «sentrale internasjonale publiseringskanaler», foruten gjennom slikt som gjesteopphold i utlandet, faglige verv utenfor Norge, internasjonalt forskningssamarbeid, leder av eksternt finansiert prosjekt mv. Gruppene som meldes inn skal levere egenevaluering etter spesifiserte retningslinjer, og hvert medlem skal levere en kort cv, med opplysning om de tre viktigste publikasjonene de siste 10 årene.
Alt tilsynelatende greit. Fint at man spør etter hvordan instituttene fungerer som miljøer og kollektive enheter, kan man tenke. Det er tross alt i miljøer enkeltindivider kan finne støtte og inspirasjon og det er i kollektiver faglig kunnskap og kompetanse kan formidles og læres. Ja, det er i de kollegiale kollektivene det sosiale og kulturelle grunnlaget faglig autonomi og demokratisk styring har ligget. Ja, hadde det enda vært hvordan det står til med dette man ville hatt fram!? For det er ikke vanskelig å se hvordan det kollektive og kollegiale undergraves i en tidsånd med målstyring og ledelse. Men nei, det er ikke dette man spør etter. Tvert om, kan man nesten si. Det er det nye idealet med styringseffektive og lederstyrte forskergrupper som skal dokumenteres. Grupper med tydelig ledelse, strategiske mål og evne til å sikre ekstern finansiering. At slike grupper finnes, og kan fungere helt fint, også innenfor etablerte rammer for instituttenes kollegiale styringstradisjoner, er nok mulig. Men premisset for evalueringen er et annet: Det er ikke instituttene som kollegiale enheter som skal vurderes. De finnes på en måte ikke. Instituttene skal ha instituttledere og egne forskergrupper, forskningsgrupper med egne ledere osv. Slik tenker i alle fall direktørene og rådgiverne i NFR, der evalueringen gjennomføres. Universitetene kunne sagt at dette ikke passer, men det gjør de ikke. Istedenfor videresendes «bestillingen» til grunnmiljøene og det skrives sjølevalueringer fra instituttenes «forskergrupper». Vel, det er klart, her kan det skrives ut fra egen fornuft og eget skjønn, ut fra de faktisk kollektive enheter som finnes ved det enkelte institutt. Men hvordan blir de vurdert, om overhodet akseptert?
Vi får se etterhvert hvordan NFR’s strategi for strukturering av universitetene lykkes. Gjennom evalueringsprosesser legges sterke føringer på hva et universitet skal være, hvordan det skal styres og organiseres. NFR former universitetene i sitt bilde av hva de skal være, institusjoner for prosjektrekvirering og leverandører av forskningsresultat på programmer fra NFR og EU.
Føringer legges ikke bare på organisering og styring, men også på universitetenes innhold. Nå skal mantraet fra England brukes: forskningen skal vurderes etter «impact». Retningslinjene for hva som menes er relativt romslige, og budskapet på NFR’s egne impact-seminarer (!) der det forklares hva som menes, er at man ikke ønsker engelske tilstander med rigide krav om måling av forskningens effekt. Og det får vi håpe blir stående. Men det er vel liten tvil om faren for en økt instrumentalisering av forskningen, når enkeltprosjekter skal vurderes etter deres effekt på sivilsamfunnet utenfor akademia. Hva skal kriteriene være, og hvem skal forme dem? De samfunnsvitenskapelige miljøenes svar på dette bør være en bredere diskusjon om fagenes relevans og rolle i samfunnet – på egne premisser. For det er klart, spørsmålet er viktig: Aldri før i de unge fagenes korte liv har de menneskelige samfunn stått overfor så enorme utfordringer som i dag. Økende sosial ulikhet, usikkerhet, politisk tillitskrise og demokratisk forfall i Nord. Fattigdom, sosial nød og post-kolonial elendighet i Sør. Klimakrise og global kapitalisme uten evne til bærekraftig utvikling.
For å gi bidrag til samfunnets håndtering av disse utfordringene må relevante spørsmål stilles og kunnskap utvikles, kunnskapen må bæres fram i offentlige og sub-offentlige rom for dialog og refleksjon med en lang rekke aktører og samfunnsgrupper. Dessuten må kunnskapen formidles ved universitetenes sjøl, gjennom deres klassiske mandat, å bidra til utdanning og dannelse av stadig nye kull av studenter og samfunnsborgere. Også på det plan må universitetene vurdere (bli vurdert for) sin «impact» - sitt «samfunnsbidrag». Universiteter er universiteter og ikke forskningsinstitutter.
