I innlegget ”Tillitsmannen Dag L. Aksnes og demokratiet” forsøker Tor Halvorsen igjen å framstille seg som en sann tilhenger av demokrati på universitetet. Hvorfor skal vi tro han? Ikke et ord vil han si om hva som kvalifiserer til deltakelse i hans ”demokratiske” univers. Han gjemmer seg istedenfor bak et par lettvinte påstander om universitetssituasjonen i Europa.
Det er forståelig at Halvorsen ikke vil svare på spørsmålene som er reist i forbindelse med at vi er på vei tilbake til den gamle instituttstyringsmodellen (se innlegget ”Faglig ledelse og demokrati”). Demokrati er folkestyre, men det er neppe det Halvorsen vil ha. Hva vil han da ha? Siden han nekter å svare, kaster jeg fram en hypotese:
I utgangspunktet ønsker Halvorsen et ”demokrati” begrenset til de vitenskapelige tilsatte. Her kan alle stemmer telle likt og alle er, uavhengig av kvalifikasjoner, valgbare som ledere. Halvorsen vet at slike systemer, hvor en gruppe med privilegier utøver den politiske makten, betegnes aristokrati og ikke demokrati. Det låter ikke bra. Følgelig aksepterer han kanskje at studenter, administrativt og teknisk personell gis litt innflytelse slik at systemet får et skinn av demokrati. Utfordringen for Halvorsen og meningsfeller er å argumentere for at i) disse stemmene må vektes kraftig ned og ii) slike mennesker kan ikke være valgbare som ledere. Uten disse to grepene ender han opp med et folkestyre som han ikke ser seg tjent med. Han kunne ha forsvart diskvalifiseringen med at de ikke-vitenskapelige mangler tilstrekkelig dannelse, kompetanse, innsikt etc. for den ”kollegiale diskursen” (”Demokrati, forstått som ein diskurs mellom kollegaer om kva som er viktig kunnskap i vår tid,….”). Han velger klokelig å holde kjeft, men det gjør han ikke til en demokrat.
Forslaget om gjeninnføring av gammel instituttstyringsmodell er nå sendt til høring. Her gjelder det aristokratiske prinsippet om at gruppetilhørighet (gruppe A) alene, og ikke kvalifikasjoner, avgjør om en er valgbar som leder. I den nåværende modellen har vi praktisert åpen utlysing, stilt kvalifikasjonskrav som bedømmes av en oppnevnt komité samt to partssammensatte utvalg med valgte representanter: fakultetsstyret og universitetsstyret. Ingen av modellene er demokratiske, men den siste er langt å foretrekke.