Smerter og sorg, kan man hjelpe seg selv?

Lindstrøm har vært i media og formidlet et hovedbudskap; mennesker i sorg har mulighet til å hjelpe seg selv. Det finnes ting man kan gjøre som gjør at man føler seg bedre. Er dette så dramatisk da? Finnes det forskere og fagfolk som kan være uenig i dette? Det viser seg da også at det er ikke så mye faglig uenighet, selv om både Holgersen og Dyregrov gir uttrykk for det. Men som vi ser av Lindstrøms svar, det handlet om nyanser. Og det er ikke så rart, Lindstrøm uttalte seg i generelle vendinger, i en popularisert form. Dyregrov sier det finnes forskjellige typer sorg og Holgersen sier det er forskjell på sorg og depresjon. Greit, ingen er vel uenig i det.

Likevel har altså Lindstrøm provosert nok til å bli opplevd som “direkte krenkende” (Holgersen), snakke i en “hånlig moraliserende tone” (Solheim) og at hun “sårer sårbare mennesker” (Dyregrov). Hva kommer dette av? Hvorfor er det så provoserende å formidle et budskap der troen på menneskers ressurser kommer til uttrykk? Og at disse ressursene også finnes hos de som har opplevd det verste?

Lindstrøm tar selv opp dette på en utmerket måte i innlegget “Svar til Kjell R. Soleim og Kari Dyregrov” og jeg skulle gjerne sett noen svar.

Jeg skjønner at mennesker som står midt i dyp sorg eller andre smerter kan blande sammen budskapet “det finnes noe du kan gjøre” med holdningen “du har ikke noe problem”. Det er en utfordring for de av oss som vil hjelpe. Og hvis det var sin egen sorg/smerte Soleim, Dyregrov og Holgersen snakket om, så kan jeg skjønne det. Da handler det om å ikke føle seg forstått. Men det ville vært ryddigere å gi uttrykk for det ut fra sin egen opplevelse (som Sigrun Tømmerås), i stedet for å være talsmann/kvinne for “sårbare og krenkede mennesker”.