Sorg som uttrykk for kjærlighet?

Helle Nyvold skriver i sitt svar til Torill Lindstrøm: “smerten kan vel sies å representere noe av
den gleden man hadde før man mistet noen til døden?”

Jeg tror smerten handler mye om den sorgen man føler over å leve videre uten den man er glad i. “Hvordan skal jeg klare meg uten han/henne?”. Noen klarer denne omstillingen fort og tilpasser seg det nye livet. Jeg tror de fleste ønsker å få til en slik omstilling, men mange opplever det som umulig. Noen klarer det likevel på kort tid, noen bruker lengre tid og noen kanskje aldri. Hva kommer disse forskjellene av? Etter min mening er vi nå ved kjernen av debatten. Handler det om individuelle ressurser og mestringsfaktorer, ja så kan det være viktig for fagfolk og pårørende å vite hva som hjelper. Her kommer Lindstrøm sine råd; Fysisk aktivitet og gjøre hyggelige ting. Eller handler det om styrken i sorgen, hvor stort tapet føles, hvor glad man var i den man mistet? Holder vi fokus på dette siste så blir det lite vi kan gjøre i ettertid, annet enn å ta tiden til hjelp. Det kan være vanskelig å slutte sørgeperioden, av redsel for hva omgivelsene måtte tro. Var ikke kjærligheten så sterk? Kan man miste et barn og deretter leve videre tilsynelatende “som om ingenting har hendt”.

For noen år tilbake så døde min far, brått og dramatisk. Det var og er det verste som har hendt i mitt liv. Dagen etter gikk jeg på jobb som vanlig. Livet mitt fortsatte som før. En konsekvens var at jeg var redd for hva omgivelsene måtte tro. Kanskje de trodde det ikke betydde så mye for meg. Jeg kunne også valgt å sykemelde meg. Det ville vært et tydeligere budskap til omgivelsene. Jeg gjorde et valg som var rett for meg. Det er min overbevisning at vi gjør slike valg, også i situasjoner som føles som utenfor vår kontroll.

Jeg synes det er svært viktig at mennesker skal få velge selv hva som er rett sorgreaksjon for dem. Vi fagfolk og forskere har ingenting med å si hva folk bør gjøre, hvis de ikke selv ber om råd. Men som forskere og fagfolk har vi en funksjon der vi blir bedt om formidle våre råd gjennom media. Da synes jeg også det er viktig at vi tenker over hva slags menneskesyn vi formidler: Er mennesker i sorg passive ofre? Eller kan vi tillate oss å formidle en tro på ressursene i menneskene og det finnes noe de kan gjøre (hvis de vil)? For meg er det siste alternativet klart å foretrekke.