Universitetet i Bergen er en viktig institusjon for både Bergen og Vestlandet, og det er nødvendig at institusjonens rolle og funksjon med jevne mellomrom settes under debatt, slik det når skjer gjennom diskusjoner i ”På Høyden” og oppslag i BT. Det er synd om debatten sporer av nesten før den har startet ved at fokus dreies fra det overordnede og prinsipielle til spørsmål om åpne og skjulte kilders mulige motiver for å ytre seg.
Dersom så mange som 30 personer finner det vanskelig å stå frem med sin kritikk, rammer det selvsagt UiB som institusjon. I en kronikk 06.10 er Jostein Gripsrud kanskje med på å gi en forklaring på at mange kan oppleve det som vanskelig å stå frem. To som gjennom en tidligere kronikk i BT åpent har ytret seg kritisk til dagens styringsform ved våre universiteter og høgskoler (Giske og Hansen), får gjennomgå: ” De to kronikkforfatterne er i denne sammenhengen enten nyttige idioter eller aktive agenter. Andre muligheter finnes ikke.” Og nye slutninger trekkes: ”De påstår at de ikke synes det er viktig om rektor er valgt eller ansatt. Demokrati er altså uten betydning for dem.” Slik jeg har oppfattet de to kronikkforfatterne – også i tidligere ytringer – er at det nettopp er demokratiaspektet ved dagens styringsform de ønsker debatt rundt.
Slik universitetsloven er utformet, gjør den en valgt rektor til styrets formann. Majoriteten av styremedlemmene er også valgt – blant institusjonens ansatte og studenter. Et mindretall av styremedlemmene er eksterne og utnevnt av departementet. Dersom det skulle oppstå en alvorlig konflikt mellom rektor og et flertall i styret, ville dette lett kunne utvikle seg til en uhåndterlig situasjon. Majoriteten av styremedlemmene, inklusiv rektor, er lovlig valgte og kan ikke fjernes med mindre institusjonen settes under administrasjon av departementet. Det kan derfor ikke være lett å være medlem av et styre der en hele tiden må forholde seg til slike uuttalte rammer og forutsetninger. Dette fritar selvsagt ikke styret for det ansvar det har som institusjonens øverste organ. Det er likevel ikke vanskelig å forestille seg at jo viktigere saken er for rektor, jo vanskeligere vil det være for resten av styret å gå i mot.
En måte styret kan håndtere dette på er selvsagt at det bevisst eller ubevisst unngår konflikter – også konflikter som burde vært på bordet – for å unngå ubehaget med å være uenig med rektor i en vanskelig sak. Når potensielt konfliktfylte saker i tillegg er unntatt offentlighet og blir behandlet gjennom lukkede prosesser er det selvsagt ennå større grunn til å være bekymret for hvilke usynlige rammer og regler som styremedlemmene opplever å måtte forholde seg til for at styret skal komme helskinnet ut på andre siden.
Gripsrud setter likhetstegn mellom valg og demokrati. Det er godt mulig at den beste løsningen er at rektor velges. Spørsmålet er om det nødvendigvis er en motsetning mellom dette og at rektor ikke er medlem av styret. En slik løsning ligger ikke innenfor dagens lov, men det er det jo mulig å gjøre noe med. Debatten så langt har vist at klare spilleregler og åpenhet også er viktige aspekter som bør belyses når styringen av offentlige institusjoner settes under debatt.
Innlegget sto først på trykk i Bergens tidende 8. oktober 2008