Av Kåre Rommetveit, forretningsfører for Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen, Bergens medisinske forskningsstiftelse og Bergens forskningsstiftelse
Regjeringen har som uttalt målsetting å øke den private andelen til finansiering av norsk forskning. Som et viktig virkemiddel ble gaveforsterkningsordningen etablert av Stortinget i 2006. Ordningen innebærer at staten bidrar med 25 prosent av gavebeløpet for private donasjoner til grunnforskning. Ordningen ble endret i 2008, og forskningsminister Tora Aasland pekte da på at ” I motsetning til mange andre land har ikke Norge noen sterk kultur for privat finansiering av grunnforskning. Gaveforsterkningsordningen er en innbydelse til et privat og offentlig spleiselag, og har vist seg å være et godt virkemiddel for å få flere private givere på banen.”
I forslaget til statsbudsjett for 2012 foreslår statsråden ordningen avviklet. I følge Tora Aasland skjer dette fordi ordningen har vært lite brukt og vist seg lite effektiv som virkemiddel.
Etableringen av ordningen innebar et klart signal om at denne type bidrag til norsk grunnforskning var ønskelig. Forslag et om avvikling sender et like klart budskap - men med motsatt innhold. Det fremlagte forslag et er usedvanlig svakt begrunnet, og en avvikling uten noen form for overgangsordning er spesielt uheldig.
Bergens forskningsstiftelse og Bergens medisinske forskningsstiftelse er opprettet av Trond Mohn og hadde ved siste årsskifte en kapital på 875.5 MNOK. Siden opprettelsen i 2004/5 og frem til sommeren 2011 har stiftelsene forpliktet seg til utbetalinger med over 250 MNOK.
Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen ble opprettet i 2009 av Aud Jebsen med familie, og hadde ved siste årsskifte en grunnkapital på 900 MNOK. Allerede i 2010 fattet stiftelsen forpliktene vedtak om tildeling av 87.5 mill. til norsk forskning. K.G.Jebsen-sentra for medisinsk forskning er nå etablert ved flere av landets universitetssykehus.
Stiftelsene har i løpet av 2010 og ikke minst også 2011 fattet forpliktende vedtak om støtte til flere tunge forskningssatsinger. Nye programmer er planlagt - innen medisin og andre områder. Oppstart av forskningsprosjekter krever forarbeid og tar tid. For de nevnte stiftelsene medfører dette at vedtatte prosjekter med en ramme på i alt 122.5 millioner kroner først kommer til utbetaling i årene fremover.
For så vel vedtatte som planlagte prosjekter gjelder at statsrådens invitasjon til spleiselag utgjorde en viktig forutsetning. At nye og ikke-påbegynte prosjekter kan bli utsatt for endrete økonomiske forutsetninger må trolig aksepteres – selv om i dette tilfellet endringene er uheldige og ikke i samsvar med regjeringens uttalte mål. At dette gjøres uten noen forutgående drøfting av mulige problemer knyttet til en avvikling er kritikkverdig.
Bare for de fem K.G.Jebsen sentrene i Oslo, Bergen og Trondheim utgjør bortfallet av statens bidrag 20 millioner kroner. Dette innebærer redusert satsing på igangsatt forskning omkring brystkreft, ADHD, multippel sklerose, hjerte-kar sykdommer og hjertetrening. Forskningsmiljøene opplever at rammebetingelsene endres på kort varsel og tilsynelatende uten noen forutgående grundig vurdering.
Endringene går ikke på bekostning av stiftelsene, men er tapte penger for forskningen. Staten inviterer til et spleiselag. Når de private bidragene er på plass unndrar staten seg å betale sin andel. Her inviteres til dugnad, og når deltakerne møter frem er initiativtakeren forsvunnet.
Statsrådenes invitasjon til spleiselag har dermed begrenset varighet – og verdi. Spørsmål om departementet virkelig ønsker private bidrag til forskning er nærliggende.
Filantropi er ingen utbredt aktivitet i Norge. Uten å spekulere i givernes motiver og begrunnelser for å velge ett formål foran et annet, kan det fastslås at private midler gir forskningsmiljøene flere frihetsgrader og større fleksibilitet enn tilfellet er for mange av de offentlige finansieringskildene.
Norsk forskning trenger definitivt øket offentlig satsing – men den har også behov for de tilskudd og den muligheten til et forskningspolitisk mangfold som ligger i private gaver. Filantropisk virksomhet har ingen lang tradisjon eller stort omfang i norsk sammenheng. Det er beklagelig at regjeringen i så liten grad ønsker å stimulere de initiativene som har kommet de siste årene. Større mangfold i finansiering vil bidra til å styrke våre fagmiljøer og trygge norsk forsknings fremtid. Ikke minst hadde også de personer og familier som gjennom store gaver har ytt viktige bidrag fortjent at statsråd og regjering tydeligere hadde erkjent verdien av denne innsatsen.