Jeg leser og tror jeg forstår frustrasjonen til førsteamanuenser ved UiB i Leserbrev 2. juni 2008: ”Sei nei til tariffoppgjeret”
I 2007 ble heldigvis førstestillingene (1. amanuensis, 1. bibliotekar, 1. lektor og 1109 forsker) flyttet fra lønnspenn til lønnsramme 24, med begynnerlønn på lønnstrinn 57, kr. 416 300,-. Pr. 1. mai 2008 kr. 435 700,-. Fordelen med en ramme er at det skjer et automatisk ansiennitetsopprykk. I lønnsspenn skjer det ikke noe uten i lokale lønnsforhandlinger, eller at bunn og topp blir hevet slik som det har skjedd i årets sentrale lønnsforhandlinger.
Det er forskningen som gjør oss til et universitet. De som forsker, underviser og formidler gjør det de skal i følge Universitets- og høyskoleloven. Det er lett å være enig i at de bør ha høyere lønn enn dem som har mindre kompetanse og kortere utdanning.
Personlig tror jeg måten en kan gjøre det på er å arbeide for få samme lønnssystem i offentlig sektor. Da er det kanskje lettere å sammenligne grupper med forskjellig kompetansenivå.
Så vidt jeg vet startet lokale lønnsforhandlinger i Staten opp tidlig på 1990 tallet. Folk som ikke er tilsatt i Staten spør meg hvorfor i all verden vi har lokale lønnsforhandlinger, ”dere tjener jo ikke penger, dere bare bruker dem”. Det er ikke alle som er helt klar over at Staten har noen samfunnsoppgaver som skal og må utføres.
De lokale lønnsforhandlingene er kommet nettopp for å lage forskjeller enten vi liker det eller ikke. Når de sentrale partene i tariffoppgjørene blir enige om å sette av potter til lokale lønnsoppgjør, så blir det vår oppgave lokalt å ivareta våre medlemmers interesser. De sentrale partene består av FAD som representerer arbeidsgiver, og LO stat, YS stat, Unio og Akademikerne på arbeidstakersiden. Alle fem er altså enige i oppgjøret selv om resultatet ikke blir helt som hver enkelt part ønsket i utgangspunktet. Men det er jo det som er forhandlinger.
Ved det lokale lønnsoppgjøret i 2007 klarte partene ved NTNU, UiT og NHH å definere grupper og gjennomførte gruppeoppgjør. Jeg mener det er et eksempel til etterfølgelse. Når vi ved UiB aldri kan enes om noe annet enn individuelle krav blir oppgjørene svært arbeids- og tidkrevende for alle parter. Dessuten er det et spørsmål om de individuelle vurderingene alltid blir så mye mer rettferdige.
Arbeidsgiver ved Avdelinger/institutter/fakulteter/POA skal vurdere alle arbeidstakerne, ellers kan de jo ikke prioritere noen framfor andre. Både arbeidsgiver og organisasjoner må prioritere fordi det ikke er nok penger til at alle kan få opprykk.
Når førsteamanuensene skriver at ”Er du ein førsteamanuensis som tar alle pliktoppgåvene dine på instituttet, men opplever at det blir brukt mot deg ved alle vurderingar; stem nei!” kan det tyde på at det er mer fristende for arbeidsgiver å prioritere tilsatte som er mest opptatt av egen forskning og formidling framfor sliterne som tar seg av pliktoppgavene. Jeg mener gruppekrav hadde fungert bedre for å inkludere mange av dem som tar pliktoppgavene alvorlig.
De sentrale partene har lagt en del føringer på de lokale lønnsforhandlingene. Blant annet ”utdanningsgrupper som det er vanskelig å rekruttere og beholde skal prioriteres”. Denne bestemmelsen har vi allerede i 2.3.4 2. i Hovedtariffavtalen (HTA). Samtidig er det føringer om at likelønn, midlertidig tilsatte og dem som er i permisjoner skal ivaretas. I tillegg har vi en lokal lønnspolitikk ved UiB som HTA forutsetter. Det blir nok et krevende lokalt oppgjør høsten 2008.
Men uansett: det er litt penger i hvert lønnstrinn på A-tabellen, og det er en del andre positive endringer i HTA. Jeg tror dessverre ikke en streik ved universitetene i juni/juli vil gi oss mer uttelling.
Jeg vil derfor sterkt oppfordre alle til å stemme ja til oppgjøret innen 23. juni 2008.