Det gleder meg å lese, og jeg håper det er rett sitert, at professor Gjert Kristoffersen både sier at fagmiljøet i fellesskap skal utvikle stipendiatens prosjekt, og at de som er interessert i en doktorgrad, men som har faglige interesser som ikke passer med veiledernes, heller bør reise til et annet universitet.
Jeg er for det første helt enig. Som instituttleder har jeg ønsket masterstudenter velkommen til oss hvert år med samme budskap: verden er full av gode universiteter, og du skal ikke kaste vekk to år av ditt liv ved et lærested som ikke er på høyt nivå innen det temaet som interesserer deg. Det samme gjelder innen forskerutdanningen. Skal vi bli et synlig forskningsuniversitet, må veilederne konsentrere seg om å veilede innen et tema de ønsker å bygge opp økt kompetanse på. Ellers har vi kastet vekk mye av den lille tida vi har til forskning. Veiledning tar mye tid, og det skal det gjøre. Denne tida skal vi bruke fordi vi veiledere øker vår egen kompetanse mens vi veileder.
Det er bedre for oss at unge mennesker kommer fra hele verden fordi de er interessert i det temaet som en forskningsgruppe i Bergen er opptatt av (og kjent for), enn at vi tar på oss å gi alle fra Hordaland veiledning innen hva som helst. Det er også mye bedre for Hordaland at våre flinke unge reiser ut i verden til gode fagmiljøer som er kjent for nettopp å være det.
For det andre sier Gjert Kristoffersen bare det som allerede er UiB sin offisielle mening om saken. I reglementet for PhD-graden (§ 2.2) ved UiB står det:
”Det fagmiljø kandidaten skal knyttes til, skal delta aktivt i utformingen av prosjektbeskrivelsen og i opplegget av selve forskerutdanningen.”
Og i § 2.3 står det
”Doktorgradskandidaten skal inngå i et forskermiljø og bidra aktivt til forskningen der.”
Dette er slett ikke det samme som at vi veiledere skal lage til gode prosjektbeskrivelser for de studentene vi liker og håper vil fortsette etter mastergraden. Mer enn halvparten av PhD-studentene ved Institutt for biologi er utenlandske (med mastergrad fra utlandet). Selv om flere av søkerne er villige til hva som helst, inklusive å bo i Bergen noen år, er det mange som er genuint interessert i den forskningen som instituttets forskningsgrupper er opptatt av. Stipendiatene ansettes hovedsakelig på bakgrunn av sine oppnådde resultater i studiet. Vi krever ikke en grundig prosjektbeskrivelse ved ansettelse, dels fordi reglementet sier at denne skal utarbeides etterpå, dels fordi vi vet at dette favoriserer de studentene som får hjelp av en veileder til utformingen.
Resultatet er at stipendiaten blir en betydelig tidskostnad og en betydelig partner i arbeidet for å få ny innsikt. Derfor er vi villig til å ta tidskostnaden, og vi er villig til å legge store ressurser inn i at stipendiaten skal oppnå sin grad og få publisert sine arbeider.