Stipendiater og omsorgsbelastninger

Familieverdier har i de senere år blitt betydelig oppvurdert i lovgivingen i form av eksempelvis utvidete permisjonsordninger, lovfestet rett til å være hjemme med syke barn, rett til ammefri og innføringen av en femte ferieuke. For stipendiater som jobber i tidsbegrensete stillinger har likevel mange av de nye rettighetene hatt et illusorisk preg. Det hjelper lite at du har adgang til å være hjemme med dine syke barn eller at du har rett til 5 ferieuker når dette inne­bærer at du krymper tiden som er til rådighet for å ferdigstille en avhandling.

Arbeidsmiljøloven sikrer helt alminnelige foreldre med ”normalt” syke barn et arbeidsrettslig vern. Lovens regler gir adgang til å være hjemme uten trekk i lønn 10 dager i løpet av et år med sykt barn dersom man har inntil to barn og 15 dager dersom man har flere enn to barn. For de fleste stipendiater med barn er ikke det tilmålte tallet på fraværsdager på grunn av syke barn mer enn så vidt det holder til å være hjemme når det virkelig trengs. For en stipendiat med 3 eller 4 års ansettel­sesforhold blir det fort tale om 30-40 arbeidsdager som går til spille for foreldre med inntil to barn og 45-60 arbeidsdager som går til spille for flerbarns­foreldre. Stipen­diatens særlige problem er at slikt fravær ikke har noen innvirkning på datoen som avhandlingen skal være ferdigstilt. Fravær som skal gi grunnlag for forlengelse av ansettelsesperioden, må etter gjeldende stipendiatforskrift utgjøre minst to sammen­hengende uker.

Forslaget til endringer i stipendiatforskriften som nylig har vært ute på høring, søker å styrke stipendiatenes arbeidsrettslige vern ved å åpne for kompensasjon for kortvarige fravær med syke barn, men gir i sin ordlyd uttrykk for kompensasjonsregler som knapt kan betraktes som annet enn absolutte minimumsrettigheter. Vi vil her peke på svak­hetene i endrings­forslaget til den nye forskriften og argumen­tere for at Universi­tetet i Bergen må sikre stipendiatene bedre enn for­skriften legger opp til gjennom handlings­planen for like­stilling, dersom målset­ningen om kjønnsbalanse i vitenskapelige stil­linger i over­skuelig framtid skal kunne bli noen realitet.

I endringsforslaget til stipendiatforskriften åpnes det for ”i særskilte tilfeller” å gi forlengelse av ansettelses­perioden dersom stipendiaten har ”særlige omsorgs­belastninger” selv om det ikke er tale om fravær i minst to sammenhengende uker. Slik forslaget er formulert synes det å være tale om en svært snever sikkerhetsventil som kan gi stipendiatforeldre med barn som er uvanlig mye plaget av sykdom en viss mulighet til å få kompensert tapt arbeidstid. For arbeidsgiverinstitusjonene er det gode muligheter til å nekte forlengelse når forskriften er formulert så snevert. Etter vår oppfatning burde det terskelforhøyende vilkåret ”særlige” lukes ut av forskriften slik at en stipendiat med omsorgs­belast­ninger som må betraktes som ”normale” i forhold til andre arbeidstakere med barn, også kan ha mulighet til – i det minste å bli vurdert - som aktuell for forlengelse. Vi ser det som positivt at det foreslås en særlig regel om at flere kortvarige, gyldig fravær under to uker kan gi grunnlag for ”ensidig reduksjon i pliktarbeidsdelen”, men etterlyser et tilsvarende vern for stipendiater uten arbeids­plikt. Slike stipendiater vil kunne ha opptil 45 arbeidsdager med ”normalfravær” grunnet syke barn uten å kunne komme inn under noen av de foreslåtte reglene.

Forskriften sikrer etter vårt skjønn ikke stipendiater like arbeidsvilkår med ansatte i faste stillinger. Vi ser det derfor som positivt at forslaget til ny handlingsplan for likestilling går inn for at småbarnsforeldre skal få reell kompen­sasjon for fravær med syke barn og slik åpner for å kompensere fravær dag for dag. Vi vil fremheve at handlingsplanen her kan ha konsekvenser av stor praktisk betydning på individplanet fordi stipendiatene her sikres bedre enn forskriften legger opp til.

Handlingsplanen åpner for en forbedret rettsstilling for stipendiater med omsorgs­forpliktelser ved at stipendiater i større grad kan oppleve nyere rettighetsfestede familie­tiltak som goder på linje med arbeidstakere i faste stillinger. Dette er imidlertid ikke godt nok. De relativt sett nyervervede lange permisjonsrettighetene ved barne­fødsler kommer utvilsomt også stipendiater til gode idag, men lengre tidsavbrudd fra forskningen er likevel ikke uproblematisk. Lang tids arbeidsfravær krever atskillig oppdateringsarbeid før en stipendiat kan fortsette ”der hun var” før hun gikk ut i permisjon. Dette er neppe unikt for rettsvitenskapen. Et kjønnsnøytralt tiltak, som trolig også vil virke kjønns­balanserende, kunne være å knytte mulighet til forlenget ansettelsesperiode til uttak av permisjonstid. Dersom stipendiaten tar ut minst 6 måneder i permisjonstid ved barnefødsel, kunne det eksempelvis innvilges 1 måned forlenget ansettelsesforhold til oppdatering. En slik regel ville innebære at stipendiater kunne nyte godt av permisjons­rettigheter uten samtidig å oppleve at de havner i en reelt sett svakere situasjon der tidspress kan medføre at det fires på kvalitetskrav i avhandlingsarbeidet. 

En forbedring av kvinnelige stipendiaters arbeidsvilkår synes for oss å være en av hovednøklene til en bedre kjønnsbalanse blant de fast ansatte nettopp fordi rekrut­teringen til faste stillinger forutsetter førstekompetanse. Ettersom EU-retten forhindrer øremerking av stillinger for kvinner, blir det særlig vesentlig å tilrettelegge arbeids­vilkårene slik at kvinner blir konkurransedyktige. Det fremgår av Universitetets forslag til ny handlingsplan for likestilling at det i handlingsperioden 2007-2010 skal skje en betydelig utskifting av personale i faste vitenskapelige stillinger. For Universi­tetet i Bergen er det med andre ord behov for strakstiltak – og det er all grunn til å ikke gi de enkelte fakulteter og institutter adgang til snevre tolkninger av allerede snevert utformete hjemler for forlengelse av stipendiatperioden. Selv om det skal vedtas en ny sentral forskrift som vil forbedre stipendiatenes rettsstilling, ser vi det som makt­påliggende at den lokale handlingsplanen for likestilling tar sikte på å styrke stipen­diater med omsorgsoppgaver ytterligere.