Rektor Grønmo redegjør for denne nye ordningen med publiseringspoeng i ”Innlegg fra Rektoratet” (9 jan. 2012) og et utfyllende svar om denne ordningen i et leserbrev i På Høyden datert 12.03.12 – innlegget er et svar til prof. B. Stigu (06.03.12), J. P. Hansen (09.03.12) og også Stigu & Hansen(16.03.12).
Begge professorene er ved Institutt for fysikk og teknologi (IFK) og uttrykker bekymring for at publiserings poeng vil virke kollegialt diskriminerende på lokale stipendiater og eksterne samarbeidspartnere. For min egen del vil jeg gratulere rektor med en rask gjennomføring av en slik ordning som neppe vil gi optimal uttelling alltid for alle som kvalifiserer seg til publiseringspoeng – ordning vil nok over tid ”gå seg til” som det heter.
Nå er det mange aspekter av en slik ordning så jeg vil bare nevne oss Emerituser som ikke er inkludert samt noen kommentarer til flerforfatterskap som er i fokus hos Stigu og Hansen.
UniResearch klyngen:
Den sorter formelt under UiB men jeg har ikke sett at de enkelte institutter her lager årlige publikasjonslister – en del av disse bidragene er på høyt internasjonalt nivå og er forfattet av forskere uten formel tilknytning til UiB per se. Om disse bidragene kommer med i de internasjonale rangeringer av akademiske institusjoner vil det klart styrke UiBs forsknings profil utad.
Emeritus forskning – ekskludert fra den nye publiseringsordningen.
Akademia hadde en sterk rekrutterings periode på 1960-tallet og mange av disse ansatte har idag status som professor emeritus. Noen av disse har ikke skjønt ‘ny giv som pensjonist’ det vil si å fortsette med vitenskapelige aktiviteter som doktorveiledning og tidvis også med publisering i velrenomerte journaler. Den nye publiseringsordningen er forbeholdt UiB-lønnet personell så emeritus aktiviteter er med ytterst få unntak selvfinansierende.
En slik sløsing med talent virker uforståelig og kan lett belyses med følgende eksempel: En doktorgradsstipendiat koster med overheads ca NOK 750000 per år og vedkommende produserer årlig 1 til 2 publikasjoner – ofte med en medforfatter. Tar vi nå stipendiatbevilgningen og deler på 25 så har vi med engang 30 emeritusstipend på års basis. Tusenkroners spørsmålet blir da; hvor mange publikasjoner produserer våre emeritus til samme UiB kostnader som en doktorgradsstipendiat ? Mitt stalltips er minst 15 publikasjoner årlig i favør av emeritus’. Forhåpentlig åpnes ordningen slik at også emeritus forskere kan søke om slike midler.
Medforfatterskap – et mer edruelig opplegg nødvendig.
Professorene Stugu og Hansen (begge IFJ) kritiserer publiseringsopplegget i til dels sterke ordelag fordi dette etter deres mening nedgraderer kreditering for publikasjoner med medforfatterskap. Noe overraskende er at denne kritikken kommer fra to IFK-professorer for CERN-fysikere (Norge samarbeider mye med denne institusjonen), er ‘berømt’ for sine flerforfatterskapsartikkler – engang var det en publikasjon med 456 medforfattere. Dette ga i snitt 5 til 10 ord per forfatter, som ikke imponerer noen. Det mest ekstreme jeg har sett var en publikasjon av 1. Seismologi Bataljon (i Kina) om feltarbeid i forbindelse med prediksjon av jordskjelv. Ellers, enkelte overleger (medisin)er kjent for å kreve medforfatterskap på arbeider som publiseres av arbeidskolleger uansett om vedkommende har bidratt aktivt i forskningsarbeidet.
Enkelte prosjektledere presterer lignende ‘klippekort’-ordninger. Det finnes faktisk noen få eksempler på uønsket medforfatterskap; da Jon Sudbø forskningsjuks ble avslørt gikk hans medforfattere bokstavelig i ”i dekning”. Det er også andre former for ‘gratis medforfatterskap’. Jeg tenker på komite innstillinger for professorater. Som regel er det en komite på tre medlemmer som avgir en felles uttalelse til dekanatet – min erfaring er at i beste fall bidrar bare to av medlemmene til sluttrapporten mens den tredje bare kvitterer ut honoraret som er ganske fett i Norge.
Toppuniversiteter som Harvard kan også be om individuelle fagfelleuttalelser men den endelige avgjørelsen om ansettelse ligger hos rektor og dekan. Fordelen med et slikt opplegg er at en sparer reiseutgifter til fellesmøte av komitemedlemmer, subjektive innspill fra institutts egne ansatte unngås samt ingen ‘gratisreise’ for noen av komitemedlemmene.
Positivt
Jeg ser meget positivt på Rektor’s initiativ i denne saken og ikke minst at ordningen lanseres nå. Der er sikkert mange synspunkter på den praktiske gjennomføringen men dette får ”gå seg til” som det heter og helst unngå tidskrevende utredninger. Det heter også at ”æres den som æres bør” slik at også emeritus’ kan konkurrere om slike publiserings midler.