HF har i år 971 studieplasser som skal fylles gjennom opptaket, dvs. langt under det antallet søkere som har fått tilbud både i fjor og i år. Denne såkalte overbookingen er lagt inn fordi mange søkere erfaringsmessig ikke tar imot tilbudet, og av de som aksepterer, er det en del som likevel ikke møter opp. Universitetsledelsens mål er at tallet på de som møter opp i august, skal ligge nærmest mulig tallet på studieplasser.
Tidligere har fakultetet i større grad fått bestemme overbookingen selv, og målet har vært å få til et rimelig samsvar mellom antall studieplasser og tallet på studenter som møter til fagstudiet i januar etter gjennomført førstesemesterstudium. Erfaring viser at en del studenter ombestemmer seg og faller fra i løpet av førstesemesteret innenfor frie studier av den typen som vårt fakultet representerer.
Vi traff rimelig bra med dette i fjor. Da fikk 1930 søkere tilbud. Av disse var det 1002 som begynte på fagstudiet i januar, dvs. bare 5 % over de 954 studieplassene som da var fullfinansierte. Det var med andre ord bare litt over halvparten av de som fikk tilbud sommeren 2009 som begynte fagstudiet ett semester etter. Legger vi dette forholdstallet til grunn for en prognose for årets opptak, vil 841 av de 1620 som har fått tilbud i år starte fagstudiet i januar 2011. Dette er med andre ord 130 studenter færre enn det vi har studieplasser til, noe som innebærer at vel 13 % av studieplassene ikke er fylt når studentene går i gang med fagstudiet. Dette vil føre til nedgang i studiepoengproduksjonen og derved til ytterligere inntektstap for fakultetet fordi 40 % av studieplassfinansieringen utbetales på grunnlag av resultater målt i produserte studiepoeng. I en situasjon der vi allerede sliter tungt, er dette svært uheldig.
At dette kunne bli resultatet, ikke bare for HF, gjorde jeg og flere av de andre dekanene universitetsledelsen oppmerksom på før reduksjonen ble bestemt. Dette ble det dessverre ikke tatt hensyn til, men jeg har merket meg at rektor i intervju med På Høyden 1. juli sier at ”[v]i må se på om det skaper ekstra uheldige utslag for enkelte fakultets økonomi hvis vi skal gjenopprette balansen [mellom studieplasser og studenttall - GK]”.
I utgangspunktet høres det naturligvis fornuftig ut at studenttallet ved UiB bør være mest mulig lik antall fullfinansierte studieplasser, og fra en politisk synsvinkel er det uakseptabelt at universitetet ikke får full finansiering for alle studenter som tas opp. Men det er etter min mening to forhold som ikke i tilstrekkelig grad ble tatt hensyn til da det ble bestemt at opptaksrammene skulle reduseres allerede i år med dette som begrunnelse. Det første er allerede nevnt, nemlig på hvilket punkt i studieløpet harmoniseringen bør skje. Selv om førstesemesterstudiene på grunn av den såkalte seminarmodellen er ressurskrevende, og førstesemesterstudenter ut over normtallet derved blir en økonomisk belastning dersom alle skal tilbys denne modellen, må det for de frie studiene etter min mening tas hensyn til frafallet etter første semester, og at antall studenter ved fagstudiene derfor lett vil komme vesentlig under normtallet dersom harmoniseringen skjer med utgangspunkt i de som møter i august. Det andre er at også studenter uten fullfinansiert studieplass genererer inntekter under dagens system. 40 % av full studieplassfinansiering utbetalt to år på etterskudd er riktignok ikke nok til å sette i gang ny virksomhet, dvs. ansette nye lærere, ta i bruk flere auditorier, starte opp nye fagtilbud etc. Men i tilfeller der et fag har kapasitet til å ta opp flere studenter uten at dette medfører vesentlig økte lønns-, administrasjons- og husleiekostnader, er det innenfor dagens system økonomisk fornuftig å øke opptaket ut over den fullfinansierte rammen.
Dessverre har ikke fakultetet noen god oversikt over den reelle kapasiteten ved de ulike fagene og heller ikke noen metode for å definere og i neste omgang beregne denne. Opptaksrammene for hvert fag forhandles fram mellom studieseksjonen ved fakultetet og de enkelte fagmiljøer, men i liten grad synes enhetlige kriterier å ha blitt lagt til grunn i denne prosessen. Det er derfor vanskelig å avgjøre hvilke fag, om noen, som i dag har større kapasitet enn det opptaksrammen skulle tilsi. Vi kan vel likevel anta at antall studieplasser tildelt hvert fag bare unntaksvis er for stort i forhold til kapasiteten. Når fagdimensjoneringsrapporten (s. 7) i tillegg viser at det er store forskjeller mellom fag når det gjelder studiepoengproduksjon per undervisningsårsverk, er det grunn til å tro at flere fag med relativt lav produksjon har større potensiell kapasitet enn det som uttrykkes gjennom antall studieplasser fastsatt i opptaket.
La oss igjen bruke fjorårets forhold mellom utsendte tilbud, ja-svar, de som møtte i august og de som gikk videre med fagstudier i januar som prognosegrunnlag. Slår prognosen til, vil svært mange av fagene våre i januar 2011 ende opp med færre studenter enn opptaksrammen burde tilsi. Hvis vi i tillegg, ut fra resonnementet ovenfor, antar at denne i utgangspunktet er satt for lavt i forhold til kapasitet i noen av fagene, og så tar i betraktning at flere av fagene har ventelister, altså reelle muligheter til å ta opp flere enn de som har fått tilbudsbrev, blir min konklusjon at diskusjonen rundt fastsetting av opptaksrammer må fortsette. Det er også universitetsledelsen innstilt på.