Som formann i komiteen den gang Studentsenteret ble bygget, er det ikke uten vemod at jeg må registrere at husets dager vel er talte. Og enda verre, at det får et ganske traurig ettermæle. Om jeg ikke kan gjøre noe ved det første, vil jeg iallfall gjerne bidra til at det annet skal bli en smule bedre.
Huset, som det er i dag, har sine mangler, men egentlig er det ingen som med noen grunn kan bebreides dette. De mangler som i dag er så følbare, var delvis uunngåelige, delvis kunne de ikke forutses. For det første, og det viktigste: Huset var beregnet for et universitet med rundt om 4000 studenter. Det var den offisielle prognose, som vi alle trodde på. Ingen kunne forutse etterkrigstidens akademiske eksplosjon. De fire - fem ganger så høye studenttall måtte uavvendelig sprenge alle prognoser og programmer. Huset ble så å si fra begynnelsen av for lite.
Punkt 2 er mer kontroversielt. Vi var skrekkelig trangbodde, i en grad som studenter og proffer i dag ikke kan forestille seg. Vi gikk på krypskytterjakt etter plass, og ethvert ledig rom ble okkupert for et eller annet uoppsettelig formål. Også i Huset fikk rommene funksjoner som ikke alltid sto på arkitektens blåkopier. At Universitetet derunder brakte inn i huset aktiviteter som egentlig ikke var programmert, var helt naturlig, og ingen kunne egentlig motsette seg det. Det er bare det at vi ikke ble kvitt dem igjen. På den måten ble det ikke det Studentenes hus som vi hadde i tankene, men et Universitetets hus for studentene. Det er noe helt annet. Heldigvis har Universitetet holdt fingrene fra fatet i Olav Kyrres gate.
Punkt 3. Den verste krigsnøden var overstått, men materialsituasjonen var fremdeles bekymringsfull, og man var ofte (i hvilken grad vet jeg ikke, iallfall ikke i dag) nødt til å ta til takke med sekunda vare. Som byggekomiteens sekretær gjorde Ragnar Johannessen et fantastisk arbeid med å slå ned på slurv og avvik. Men der det intet er, har som kjent selv paven tapt sin rett. Og ingen universitetspave kunne fremtrylle førsteklasses materialer der de ikke fantes. Hvorvidt det til tross for Rankens påpasselighet også ble slurvet med selve arbeidet, er det vanskelig å si noe om i dag. Det kan ikke utelukkes, arbeidsmoralen var fremdeles ganske tynnslitt. Kunne man få noe opp, var detaljene ikke alltid like viktige. Irreparable ville vel svakhetene ikke være.
Det fjerde momentet er av en litt annen art. Universitetsområdet er i virkeligheten et arkitekturhistorisk museum. Hver bygning, fra Nebelongs gamle museumsbygning (stilriktig utvidet) over Egil Reimers’ Geofysiske institutt med pendanter på Wallendahlsmarken, til vår tids arkitektoniske uttrykk i UB- og HF-bygningen, alle forskjellige, er Studenthuset det eneste rene funksjonalistiske bygg. Med sine blokker stablet opp på hverandre, representerer Huset den sene funksjonalisme. Og de beskjedne dimensjoner kunne godt stå som et monument over tidens pinaktighet så kort etter krigen. Det er synd å skulle måtte miste dette leddet i den arkitektoniske utviklingen, hvis så skulle bli resultatet.