Jeg takker sosialantropologene for å stimulere til debatt og interesse omkring styrevalget. Det er særlig verdifullt all den tid valgstyret ikke fant grunnlag for å arrangere presentasjonsmøte som følge av manglende interesse hos de foreslåtte kandidatene.
De fast vitenskapelige tilsatte ved Institutt for sosialantropologi spør ”Deler Gruppe A kandidatene det nye rektoratets ambisjoner og synspunkter når det gjelder styrking av universitetets egenart? Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette. Jeg har studert programerklæringene til Grønmo og hans team, men jeg har også gjennom flere år hatt gleden av å delta i samtaler og diskusjoner med Grønmo og Salvanes. På bakgrunn av dette ser jeg ingen uenighet omkring mål og ambisjoner for UiB. Nedenfor besvarer jeg de mer konkrete problemstillingene sosialantropologene har reist. For evt. interesserte viser jeg også til tre tidligere bidrag på UiBs debattsider som kan bidra til å tegne et bilde av min tenkning omkring aktuell universitetspolitikk (se linker under). Det første ble skrevet som et innlegg på debattmøtet som ble arrangert etter at Ryssdal-innstillingen ble offentliggjort i 2003, mens de to siste representerer senere meningsutvekslinger med henholdsvis Grønmo og Lommerud.
Faglig ledelse og akademisk frihet er aktuelle tema som av mange oppfattes som motsetningsfullt. I forbindelse med forarbeidet til forskningsmeldingen gav jeg et innspill om dette temaet og manuskriptet vil bli sendt til alle som måtte være interessert.
Så til de åtte problemstillingene som sosialantropologene reiser:
- ”At både professorer og førsteamanuenser ved UiB fortsatt skal ha fast tilsetting…”
Professorer og førsteamanuenser ved UiB skal selvfølgelig fortsatt ha fast tilsetting. På bakgrunn av sterke tilrådinger i internasjonale evalueringer av naturvitenskapelige fag har jeg imidlertid lenge argumentert for at det bør opprettes en ny stillingskategori av 4-6 års varighet. De tilbakemeldinger jeg har fått er at en slik stillingskategori oppfattes som en klar forbedring av karriereveien innenfor en rekke naturvitenskapelige og medisinske disipliner (her finnes det i dag et omfattende og utilfredstillende ”prosjektrytteri” med mange kortvarige engasjementer etter avlagt doktorgrad). I andre fagfelt er stillingskategorien uønsket. Det pekes på erfaringer fra utlandet hvor en finner klare eksempler på misbruk av slike stillinger (f.eks. innen humaniora). Hvorvidt denne stillingskategorien (om den noensinne blir hjemlet i lov) skal benyttes eller ikke må være opp til institutter og fakulteter avhengig av hvilket av de to nivåene som forvalter stillingsmassen. Rekrutteringsforholdene er svært forskjellige innen ulike fag og det krever etter min mening ulike løsninger.
-”Å sikre hver enkelt vitenskapelig ansatts rett og plikt til ca 50 % forskningstid (i en situasjon hvor Departementet…..”
Universitetet i Bergen har satt seg som mål å bli mer internasjonalt synlig som et ”forskningsuniversitet”. Denne målsettingen deler jeg fullt ut, og jeg oppfatter at det nye rektoratet vil arbeide for dette. Målet forutsetter at forskningsvirksomheten må stå sentralt når vi tilsetter i vitenskapelige stillinger. Å redusere forskningstiden vil være å gå i gal retning (den bør heller økes). Jeg tror imidlertid ikke at alle universiteter og høyskoler skal måtte ha samme ordning på dette området gjennom en felles departemental forordning. Hvis våre høyskoler, og vår nye universiteter, skulle få 50 % forskningstid måtte det overføres betydelige ressurser fra ”de gamle universitetene” til de nye (innenfor det nasjonale nullsumspillet). Det anser jeg ikke som ønskelig. Jeg ser det også som problematisk at departementet skal gå inn å regulere ulik forskningstid for hver enkelt institusjon i U&H-sektoren.
- ”Å reelt styrke den frie forskningen ved UiB gjennom særskilte bevilgninger til forskerinitiert grunnforskning utenom….”
Forskningskvaliteten ved Universitetet må løftes gjennom kvalitetsheving i hele virksomheten. Å begrense kravene og forventningene om kvalitet til noe få forskningssatsinger vil etter min mening være ødeleggende. Etter at hjemmelsystemet og annen detaljstyring har blitt avviklet de siste tiårene er det institusjonens klare ansvar å allokere sine midler slik at hver enkelt forsker faktisk har et minimum av forskningsmuligheter (dette er berørt i forskningsmeldingen). Hovedårsaken til at mange i dag har begrenset tilgang på stipendiater, post. doc., driftsmidler oa er at vi ved egne valg har etablert en alt for høy fastlønnsandel. Vi har i årevis tilsatt personell uten å sørge for å ha finansielt grunnlag for å gi tilstrekkelige forskningsmuligheter. Her har vi sviktet på institutt-, fakultets- og institusjonsnivå, men i særlig grad på fakultetsnivået (dekan og fakultetsstyre) som har hatt tilsettingsmyndigheten for vitenskapelige stillinger. En bedring av forskningsvilkårene og en heving av forskningskvaliteten krever langt bedre anvendelse av den rammetildelingen vi hvert år blir tildelt av departement/ Stortinget. Men jeg vil presisere at vi ikke må innrette oss slik at rammebevilgningen blir eneste inntekstkilde! Gjennom økt forskningskvalitet, og dermed økt konkurranseevne, må vi bli flinkere til å etablere eksternt finansiert forskningsvirksomhet. Stimulering av særskilt gode forskningsmiljøer gjennom ordninger som SFF, SFI, YFF mm er her viktig. Det bidrar til å løfte hele UiB som forskningsinstitusjon.
- ”Å sikre finansielt grunnlag for videreføring av gjeldende disiplinorienterte studieprogrammer på BA-……….”
I henhold til gratisprinsippet og vårt samfunnsoppdrag må det finansielle grunnlaget for videreføring av disiplinorienterte (så vel som andre) studieprogrammer på BA- og MA-nivå sikres. Når det gjelder forskerskoler er jeg usikker på hva slags funksjon og framtid disse bør ha. Forskningsmeldingen varsler en ny gjennomgang av ”nasjonale forskerskoler”. Forskerutdanningen vil bli en stadig viktigere utdanning i årene framover. Etter min mening må denne utdanningen i større grad markedsføres/synliggjøres både nasjonalt og internasjonalt. ”Graduate schools” kan være et alternativ til ”forskerskoler” som rammeverk for organisering og synliggjøring, men uansett hva slags rammer som skal etableres omkring utdanningen må både disiplinær og tematisk utdanning ivaretas. Videre må vi stille høye forventninger og kvalitetskrav til all forskerutdanning, og ikke bare til deler av den.
- ”Å sikre at fagmiljøene ikke mister kontrollen over utdanningsvirksomheten ved UiB –”
Utdanningen ved UiB kan deles inn i to hovedretninger: ”disiplinutdanning” og ”yrkesrettede utdanninger”. I sistnevnte gruppe finner vi de tradisjonelle profesjonsstudiene (odontologi, medisin, juss, psykologi, farmasi), men også andre som lærerutdanningene, havbruksstudiet, fiskehelsekandidat, prosessteknologi, IKT profesjonsstudium, tannpleier, jounalist mm. Når det gjelder disiplinutdanningene vil innholdet i disse i hovedsak måtte være utformet i fagmiljøene (men enkelte elementer som Ex phil o.a. vil kunne være ”bestilt” utenifra). Poenget med disiplinutdanningene er at det må være fagenes utvikling som er driveren for innholdet i utdanningene. Når det gjelder de yrkesrettede utdanningene vil det ofte måtte være en ”bestillerfunksjon” som ligger utenfor de enkelte fagmiljøene/ instituttene. Begrepene ”leverandører” og ”undervisningstjenester” kan dermed sies å få et reelt innhold (ofte er mange fagmiljø/institutter, og i noen tilfeller flere fakultet og institusjoner, involvert i de yrkesrettede utdanningene). Til forskjell fra disiplinutdanningene vil konkrete samfunns- og næringsbehov/krav måtte være en driver for utviklingen av de yrkesrettede utdanningene. Hvis ikke, vil disse raskt kunne miste sin berettigelse.
-”At endringer i instituttstrukturen, enten det gjelder sammenslåing eller oppdeling av institutter,…”
Jeg har vært prodekan og dekan (fram til 1.8) ved MN i en periode med store endringer i instituttstruktur. Jeg har vært, og er fortsatt, sterk tilhenger av at sammenslåing eller oppdeling av institutter skal ta utgangspunkt i faglige hensyn. Utsagnet ”Det avgjørende er ikke hvor store instituttene er, men hvordan de fungerer.” er jeg også helt enig i, men jeg har her en tilføyelse: Hvis instituttene gis ”rammebevilgninger” (slik som ved MN) som gir mulighet for selv å allokere mellom ulike innsatsfaktorer (fastlønn, stip, post.doc. drift, vit. utstyr mm) kan økt instituttstørrelse i seg selv gi økt funksjonsdyktighet i form av økt økonomisk fleksibilitet (økt stillingsavgang/ tilsetting som muliggjør faglige fornyelsestiltak og/eller annen og mer optimal ressursbruk).
- ”At instituttene selv må avgjøre om de skal ha valgt eller tilsatt styrer. Grønmo tar…”
I tilegg til spørsmålet om valgt eller tilsatt styrer er det minst to andre forhold som her er viktige: Skal instituttene gis økonomisk handlefrihet innenfor rammetildelinger eller er det fakultetsnivået som fortsatt skal ”eie” ressursene og dermed detaljregulere kostnadsstrukturen innen instituttene? Skal instituttlederen ”i alle vesentlige spørsmål” være underlagt et styre bestående av kollegaer? Dette gir mange kombinasjonsmuligheter hvor de fleste nå utprøves rundt omkring i landet. Ulike fagmiljø ønsker ulike løsninger, men jeg anser det som en fordel om grunnenhetene ved samme fakultet har samme modell. Etter min mening bør følgelig fakultetsnivået (dvs. fakultetsstyret) avgjøre hva slags modell som skal gjelde for sine grunnenheter. Ved MN har jeg som dekan gått inn for en modell med en vitenskapelig instituttleder tilsatt på åremål, rammebevilgninger og instituttråd. Innføringen av denne ordningen var en direkte oppfølging av anbefalinger i de internasjonale evalueringene vi har hatt av den naturvitenskapelige grunnforskningen i Norge. Her ble det påpekt at norsk naturvitenskapelig forskning er svekket som følge av fraværende strategisk vitenskapelig lederskap. Endringene ved MN er ikke, som mange synes å tro, motivert av kvalitetsreformen eller av ”press fra organisasjonsmodeller”, men er rent faglig begrunnet. Disse er vedtatt av fakultetsstyret, men det betyr selvfølgelig ikke at det er full enighet om at analysen og endringene er rett.
” Å opprettholde valgte, kollegiale organer med reell myndighet på både institutt- og fakultetsnivå (særlig i…”
Som nevnt ovenfor er jeg tilhenger av at fakultetsnivået, heller enn hvert enkelt institutt, avgjør organisasjonsmodellen for sine grunnenheter. Jeg tror det vil være uheldig om institutter innen et fakultet får ulike økonomiske og ledelsesmessige rammebetingelser. Ubalanse her vil lett kunne gi uheldige faglige konsekvenser i neste omgang. Selv ser jeg ikke hensikten med å tilsette en vitenskapelig instituttleder hvis instituttstyret skal være besluttende og ansvarlig styringsorgan ved instituttet. Da er det like greit at en valgt instituttstyrer ”leder styremøtene og fører tilsyn med virksomheten” som det heter i dagens instruks (dette er forøvrig samme instruks som dekanene har). Videre tror jeg også det er liten hensikt i å gå til tilsetting av faglige instituttledere hvis instituttene ikke gis rammebevilgninger. Derimot syntes jeg det kan være akseptabelt at en valgt instituttleder får de samme fullmakter/ansvar som de tilsatte instituttlederne har ved MN i dag (men i så fall må den enkelte ha anledning til å motsette seg valg). Etter mitt syn er det er ikke rekrutteringsmekanismen i seg selv som er det avgjørende når det gjelder instituttlederfunksjonen, men plasseringen av ansvar og virkemidler når det gjelder ressursbruk. Til slutt vil jeg igjen understreke at det er svært viktig at endringer motiveres ut fra gode faglige begrunnelser. Nettopp derfor er det viktig å etablere en faglig ledelse. Videre er universiteter sammensatt av svært ulike aktiviteter og tradisjoner, og jeg ser det ikke som formålstjenlig å lage en løsning for hele virksomheten.