Jeg registrerer at universitetsledelsens langvarige taushet omkring forholdene knyttet til min avgang nå er avløst av en omfattende fremleggelse av dokumenter. Advokat Holos 50-siders oversendelse samt universitetsdirektørens redegjørelse ble først kjent for undertegnede seint i går kveld.
De sentrale punktene i Elvbakkens redegjørelse til styret er tatt opp i advokat Hambros brev av i går, som er lagt ut på UiB’s nettsider. I forhold til hennes redegjørelse har jeg følgende merknader.
1. Universitetet har satt i gang en oppsigelsessak mot meg som det ikke har vært grunnlag for. Saken burde ha vært lagt til side for flere måneder siden. Det er hensynsløst av en arbeidsgiver å forfølge påstander og true med oppsigelse når det ikke er grunnlag for det.
2. Den avtalen som er inngått viser med all tydelighet at universitetsledelsen ikke har hatt noe å fare med. Resultatet er blitt at universitetet har pådratt seg kostnader på om lag 7 millioner kroner uten å kunne disponere min arbeidskraft. I tillegg til dette beløpet kommer store direkte og indirekte kostnader forbundet med en unødvendig og omfattende prosess.
3. Universitetsdirektøren har laget en redegjørelse til styret for universitetet som åpenbart er beregnet på det offentlige rommet. På den ene siden sier hun at man nå setter sluttstrek i saken. På den annen side gjentar universitetsdirektøren sin ubegrunnete kritikk mot meg og fortsetter å mistenkeliggjøre meg. Samtlige påstander i hennes redegjørelse til styret har vært tatt opp tidligere både i samtale og også i flere skriftlige redegjørelser. Til tross for at de fremsatte påstander og utsagn er blitt tilbakevist og dokumentert ikke holdbare, gjentas de nå nok en gang. De blir ikke mer holdbare av den grunn. For den interesserte leser viser jeg til skriftlig redegjørelse fra undertegnede datert 11.08.08 samt den mer omfattende juridiske gjennomgangen fra advokat Hambro datert 13.11.08.
4. Når det gjelder de konkrete forholdene som universitetsdirektøren trekker fram er de kort besvart i brev (29.01.01) fra min advokat. Helt kortfattet dreier det seg om følgende punkter:
Det har vært uenighet mellom universitetet og meg om hvordan midlene til forskningsstiftelser samlet sett best bør forvaltes. I den sammenheng har jeg opptrådt som selvstendig foretningsfører for Bergen forskningsstiftelser. Det er bemerkelsesverdig at universitetsledelsen åpenbart ikke tåler uenighet og en åpen debatt om et spørsmål som har ganske stor økonomisk betydning for forskningen i Bergensområdet. Universitetsledelsens standpunkt i relasjon til de ulike stiftelsesstyrene er for øvrig høyst problematiske også i forhold til stiftelseslovgivningen.
Bergen Forskningsstiftelser har mottatt gaveforsterkningsmidler fra staten. Departementet ba om å få pengene tilbake. Dette satte stiftelsesstyrene seg i mot. Departementet har måttet frafalle sitt krav om tilbakebetaling. Tilbakesøkingskravet var en sak mellom stiftelsene og departementet, som universitetet ikke kan styre. Pengene fra staten vil bli brukt til de formål de er bevilget til. Situasjonen er helt parallell til den som gjelder for Tromsø forskningsstiftelse.
Universitetsdirektøren gjentar sin mistenkeliggjøring av meg ved å kritisere min håndtering av vervet som forretningsfører for Kavli-stiftelsen. Det jeg har gjort i den forbindelse har det vært full åpenhet om og forholdet er håndtert i samsvar med ansettelsesavtalen med Universitetet. For øvrig er det beløpet universitetsdirektøren angir et bruttobeløp før dekning av kostnader. Foreløpige regnskapstall viser at jeg har tatt ut ca. 380.000,- som godtgjørelse for arbeidet i 2008. Beløpet beskattes som næringsinntekt. Hvor god betaling eksterne oppdragsgivere vil gi meg, er for øvrig ikke et anliggende for universitetet. Mine eksterne oppdrag har ikke skjedd til fortrengsel for oppgaver for universitetet.
Universitetsdirektøren opprettholder sin kritikk mot meg for å ha vist dokumenter i egen personalsak til mine medhjelpere og styrene i Bergens forskningsstiftelser. Det er forbausende at en universitetsdirektør ikke er klar over at en ansatt selvfølgelig ikke har noen taushetsplikt i egen personalsak og ikke kan knebles i den sammenheng.
5. I stedet for å fortsette med sine uholdbare påstander og vedvarende mistenkeliggjøring av meg, burde universitetsdirektøren ha bedt om unnskyldning for å forfølge en uholdbar sak i 6 måneder. Argumentene som nå fremsettes av universitetsledelsen må sees i sammenheng med den lukkede prosessen som har ført fremt til den endelige avtalen: de står seg dårlig i en åpen dialog om realitetsinnholdet i saken. Dette gjelder også den juridiske siden: det er lite tillitvekkende når sentrale parter i saken, både universitetsstyret og min advokat, forelegges en omfattende juridisk betenkning bare timer før avtalen skal styrebehandles.