1. KVALITETEN PÅ FORSKERUTDANNINGEN VED HF: Den nye handlingsplanen for forskerutdanning ved UiB har som mål å øke PhD-kandidatenes progresjon. Samtidig bør et fakultet ikke bare være opptatt av å få flest mulig PhD-kandidater gjennom på kortest mulig tid, men også av at både kandidatenes kompetanse etter endt utdanning og forskningen de produserer, bør ha tilstrekkelig høy kvalitet. Hva er deres syn på hvordan forholdet mellom progresjon og kvalitet i forskerutdanningen ved HF bør være, og hva bør gripes fatt i først for at forskerutdanningen skal bli bedre?
Svar:
Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom et faglig sett best mulig resultat og gjennomføring på normert tid, så sant forholdene legges til rette for optimal faglig utvikling i løpet av stipendtida. I dag deler to instanser ansvar for dette, nemlig veilederen og den forskerskolen som stipendiaten er knyttet til. Forskergruppenes rolle vil i tillegg bli viktigere i årene som kommer. Da vil vi ha tre instanser som skal bidra til PhD-kandidatenes faglige utvikling. Det sier seg selv at disse må samarbeide. Fakultetet må sammen med Stip-HF bidra til å etablere en samforståelse av hva rollefordelingen (og –overlappingen) skal være mellom forskerskolene, forskergruppene og veilederne. Samtidig må det ligge fast at det er veilederen som har det overordnede faglige ansvaret.
Vi ønsker også å se på omfanget og innholdet i den vitenskapsteoretiske opplæringen. I dag klager mange stipendiater på at denne er for omfangsrik og at den inneholder for lite fagspesifikk vitenskapsteori. Vi tror forskerskolenes rolle kan økes her, og kanskje også forskergruppenes, og ønsker å føre videre initiativer vi vet allerede er kommet fra forskerskolene.
2. LIVET ETTER DOKTORGRADEN: Mange stipendiater ved HF er bekymret på grunn av det store misforholdet mellom det høye antallet stipendiater som ønsker en akademisk karriere, og det lave antallet vitenskapelige stillinger som utlyses ved HF, deriblant både faste stillinger og langvarige midlertidige stillinger (som for eksempel post doc). Kombinasjonen av en økning i antall stipendiatstillinger ved HF de siste årene og den vanskelige økonomiske situasjonen som fakultetet er i nå, vil lett kunne komme til å få misforholdet til å bli enda større. Hva tenker dere om dette misforholdet, og har dere tenkt å prøve å få gjort noe med det?
Svar:
Dette er et svært komplisert spørsmål som det er vanskelig å gi et klart og greit svar på. Vi er enige i at det i dag er et for dårlig tilbud på postdok-nivå sett i forhold til de kommende årenes rekrutteringsbehov innenfor akademia. Men verken dette eller det problemet at antall faste stillinger reduseres på grunn av sviktende grunnbevilgninger kan løses på fakultetsnivå. Vi støtter derfor helhjertet rektors kamp for at grunnbevilgningene skal øke, og dersom det skjer, vil det kanskje være mulig å bruke mer ressurser på postdok-stillinger for å oppnå en bedre harmonisering av antall stipendiatstillinger i forhold til postdok-stillinger.
Samtidig må vi ta inn over oss at det må være en viss overproduksjon av doktorer i forhold til det ”akademiske” behovet. Vi vil arbeide for en økt forståelse for at det også utenfor akademia er behov for humanistisk kompetanse på doktorgradsnivå. I dag er det lettere å si dette enn å konkretisere det. Men dersom humanistisk kompetanse på doktorgradsnivå bare er relevant innenfor akademia, slik at forskerutdanning begrenses til intern reproduksjon, er vi farlig nær elfenbenstårnet.
3. ORGANISERING AV PLIKTARBEID: Det er, slik vi ser det, mange utfordringer ved organiseringen av pliktarbeidet for stipendiater. Det mest problematiske er at dagens retningslinjer gir lave faktorer for undervisning, og er for uklare når det gjelder hva man kan få uttelling for av administrativ arbeid, arbeid med konferanser osv. Mange stipendiater opplever at dette i praksis fører til at de bruker klart mer enn ett år på pliktarbeidet, noe som kan gå ut over progresjonen i doktorgradsarbeidet. Samtidig varierer den konkrete praksisen en god del mellom fagmiljøene, noe som fører til forskjellsbehandling og kan oppleves som urettferdig. Vi går nå dessuten inn i en situasjon med kutt i mengden midlertidige undervisningsstillinger og vikarer, noe som lett vil kunne føre til at enkelte stipendiater blir ”skviset” enda mer, med mindre fakultetet har en policy på at det ikke skal skje. Er dere enig med oss i at det her trengs en endring, og hva kan dere i så fall tenke dere å gjøre med det?
Svar:
Bare for de stipendiater som får fire år, er hovedspørsmålet her relevant. Dessverre er den økonomiske situasjonen slik at det kan bli færre som får et fjerde år, siden det er instituttene selv som finansierer dette over undervisningsbudsjettet. Vi er prinsipielt for et fjerde år, og mener dette det skal tenkes som et viktig ledd i forskerutdanningen. Stipendiaten får her erfaring med andre sider av innholdet i en normal forskerstilling ved et universitet eller høyskole, nemlig undervisning og administrasjon. Dette bør også være en del av forskerutdanningen.
Vi er enige i at det er behov for å se på dagens praksis i bruken av det fjerde året, både når det gjelder forberedelsesfaktor for undervisning, og behovet for instituttovergripende og mer detaljerte retningslinjer for hvordan annet pliktarbeidet skal utformes og honoreres i form at timer i arbeidsregnskapet. Dette blir en prosess der både Stip-HF og instituttene må involveres. Det er umulig for oss å være mer konkrete enn dette nå. Men utgangspunktet er at pliktarbeidet skal tilsvare ett år og at det ikke må få stjele tid fra de tre årene avsatt til den faglige delen.
4. REISESTØTTE: Antallet stipendiater ved HF som søkte om reisestøtte til feltarbeid og utenlandsopphold ved forrige frist, 1. desember 2008, var rekordhøyt (Man kan lese om ordningen her: http://www.uib.no/hf/forskning/forskerutdanning-ved-det-humanistiske-fakultet/forskerutdanningslopet/reisestotte). Dette var veldig positivt i seg selv, og i tråd med fakultetets oppfordringer om økt internasjonalisering. Men det førte også til at fakultetets budsjettpost for reisestøtte ble sprengt, samtidig som en del stipendiater ikke fikk støtte til å reise overhodet eller måtte ha en kortere reise enn de ønsket. Fakultetet står i år i en generelt vanskeligere økonomisk situasjon, samtidig som det sannsynligvis kommer til å være mange stipendiater som ønsker reisestøtte også ved utlysningen 1. desember i år, deriblant dem som ikke fikk støtte i 2008. Hva tenker dere om dette?
Svar:
Det er ingen tvil om at utenlandsopphold er svært viktig. Det tilsier at det bør gjøres til en sentral del av planleggingen av den enkeltes forskerutdanning. I den situasjonen fakultetet er i nå, kan det bli nødvendig å prioritere blant søkerne, og det må da være faglige kriterier som er utslagsgivende i denne prioriteringen. Så langt mulig bør så mange som mulig få anledning til å reise ut, selv om oppholdet kan bli kortere en ønsket. Det er vanskelig å love noe mer enn dette for 2010, så lenge en ikke har oversikt over hva budsjettsituasjonen vil være ved slutten av 2009. Ett problem ved dagens situasjon er at behovet for reisestøtte i for liten grad lar seg forutsi, og derved budsjettere. Med forbehold om at vi ikke kjenner i detalj hvordan fakultetet planlegger og budsjetterer dette i dag, er én mulig forbedring å kreve at planlegging av utenlandsopphold skjer i forbindelse med skriving av stipendsøknaden, ev. som noe som må avklares før stipend tildeles.
5. ARTIKKELBASERT AVHANDLING: Doktoravhandlinger ved HF har tradisjonelt vært monografier, men dagens PhD-reglement åpner opp for artikkelbaserte avhandlinger også hos oss. HF er det eneste fakultetet ved UiB som ikke har fått på plass noen retningslinjer på fakultetsnivå, og det har heller ikke kommet ut noen informasjon til PhD-kandidater og veiledere om hvordan artikkelbaserte avhandlinger ved HF skal være. I mangel på en tradisjon for artikkelbaserte avhandlinger fører dette til at PhD-kandidater som ønsker å skrive artikkelbasert avhandling, og veilederne deres, ikke vet hva de har å forholde seg til, og til at flere PhD-kandidater som egentlig vil skrive artikkelbasert avhandling, velger det bort. Er dette noe som dere ønsker å prøve å få gjort noe med dersom dere blir valgt?
Svar:
Vi ser artikkelbaserte avhandlinger som viktige, også fordi de vil være lettere å få publisert i tidsskrifter med bedre distribusjon enn selve avhandlingen, til nytte for både UiB og kandidatene. Et forsøk på å få laget retningslinjer strandet i fakultetsstyret sist høst. Det ble da etterlyst mer kunnskap om hvor stort dette ønsket er blant fakultetets stipendiater, og gode eksempler på avhandlinger av denne typen skrevet ved fakultetet. Det har ikke styret fått ennå, men bl.a. som en følge av Nils Giljes innlegg på fakultetets veiledningsseminar den 20. april ser vi at det nå er på høy tid å få på plass retningslinjer. Da må vi begynne der styret slapp i fjor høst og forsøke å etablere det manglende erfaringsgrunnlaget, ikke bare fra eget fakultet, men også fra søsterfakulteter ellers i landet og kanskje også ved utenlandske læresteder. Målet må være å få på plass retningslinjer som er konkrete og detaljerte nok til at de som måtte ønske å velge en artikkelbasert avhandling, kan være trygge på at det ikke vil dukke opp uforutsette problemer knyttet til valget i løpet av stipend- og bedømmelsesperioden.