Viktig å holde tingene fra hverandre:
sorg og klinisk depresjon er to forskjellige ting!
Å hevde at mine utsagn om hva som hjelper ut av sorg er småborgerlig moralisme, er drøyt. For meg må folk gjerne få være i sorg så lenge de vil, og så dypt nede som de bare vil og kan. Det blir virkelig opp til den enkelte. Men det er min plikt som forsker å fortelle folk hvilke ulike konsekvenser ulike typer adferd pleier å få, især når jeg blir direkte spurt om det. Så kan folk velge selv. Det er min plikt å bringe videre hva egen og andres forskning har vist fører til forlenget sorg og hva som hjelper ut av sorgen. Især er dette viktig når feile forestillinger og feilinformasjon er vanlig og utbredt. Det er min plikt som forsker ved Inst. for samfunnspsykologi å gjøre oppmerksom på dette.
Å gjøre seg kjent med egne følelser er, som Holgersen sier, en god ting. Men å dvele ved, rippe opp i, og dyrke, og repetere de vondeste og mest smertefulle følelsene vi har opplevd, i den tro at dette skulle gjøre dem mindre eller mildere, er direkte feil. Føleleser er selvforsterkende. Og: å repetere noe, gjør at det sitter bedre.
At sorg tar tid, er derimot noe annet. I vår verden er vi etter hvert blitt så vant med at alt ”er bare et tastetrykk unna”. Slik er det ikke med sorg. Det tar sin tid. Men det er feil å tro at sorgen ville letnet så mye fortere om man fordyper seg i den eller får psykologhjelp. Tillat meg å bruke et litt enkelt eksempel: Sorg er på mange måter som en forkjølelse (men selvsagt uendelig mye verre!): sorgen/forkjølelsen går over av seg selv, men du må gi det litt tid. I noen tilfeller kan en forkjølelse gå over til å bli en lungebetennelse, og den bør behandles, - men det er noe annet enn en forkjølelse. En forkjølelse går ikke fortere over om man får antibiotika. Tilsvarende kan sorg i noen tilfeller gå over til å bli, eller utløse, en klinisk depresjon.”Sorg” er ingen diagnose. ”Depresjon” er en diagnose. Det er to forskjellige ting, og vi skal ikke behandle normale reaksjoner på normale livshendelser som om de var psykiatriske diagnoser. Og vi som fagfolk bør kunne skille kortene: sorg er ikke det samme som en klinisk depresjon, og det er vår plikt å fortelle folk at slik er det. – Det er mange mennesker som er i sorg som lurer på om de ”holder på å gå fra forstanden”. Som ansvarlige fagfolk er det vår plikt å fortelle dem at det er vanlig å kjenne seg slik, at ytterst få ”går fra forstanden”, at det kommer til å gå bedre, især dersom man ”kroker deg til livet” og gjenopptar sine vanlige aktiviteter. Det går bedre av seg selv i de aller, aller fleste tilfellene, bare man gir seg litt tid! DET bør vi fortelle folk.
Når det gjelder dokumentasjon av effekten av sorggrupper, må den tilfredsstille vitenskapelige krav. Jeg har ikke lest fersk dokumentasjon over dette, men dokumentasjon vedrørende kriseterapi er nedslående mht. effektivitet. Å påpeke at mennesker som har gått i sorggruppe syntes det hjalp dem, er ikke noen vitenskapelig dokumentasjon. Kun randomiserte eksperimenter med kontrollgrupper kan. Jeg tar med glede imot slikt materiale.
Jeg er enig i at ”aerobic og hundehold” (sitat fra Holgersen) ikke løser alvorlige psykiatriske lidelser. Men jeg er overbevist om at mer mosjon og mer dyrehold og annen kontakt med naturen andre mennesker kan forebygge mye problemer og bidra til å letne problemer når de har oppstått. – Og: det er av avgjørende viktighet å skille mellom psykiatriske lidelser og alminnelig sorg. Ja, jeg sier ”alminnelig”: for det er knapt noe menneske som går gjennom livet uten å oppleve sorg mange ganger, men de færreste av oss får psykiatriske lidelser av det. Sorg er normalt og alminnelig. Alminnelige ting som hører livet til, løser ofte livet selv.