”Respektløst”? – Om meg, kanskje. – Men det er helt ok!
Takk for at dere engasjerer dere! At mitt jubileumsforedrag og ”På Høyden”-intervju skulle yppe til strid, er positivt! Vi ”disputerer” for lite i akademia.
Imidlertid synes jeg man må slåss med rene våpen og sikte presist: Å feilsitere meg for å sette meg i et ekstra dårlig lys (ettersom de færreste lesere av debatten gidder å sjekke originalteksten), er ikke en akademisk debatt verdig, og slår vel helst tilbake på deg, Kjell R. Solheim, når du skriver: ”Hun fortjener å bli sitert: ”For meg må folk gjerne få være i sorg så lenge de vil, og så dypt nede som de bare vil og kan. Det blir virkelig opp til den enkelte. (?) Så kan folk velge selv.” – Det du valgte å utelate fra sitatet, markert av deg med: (?), var nemlig: ”Men det er min plikt som forsker å fortelle folk hvilke ulike konsekvenser ulike typer adferd pleier å få, især når jeg blir direkte spurt om det.” – Det er dette min setning ”Så kan folk velge selv” viser tilbake til: nemlig: at ulike typer adferd gir ulike konsekvenser. Videre, at vi som forskere må informere når tidligere anbefalte råd har vist seg å være feilaktige, som for eksempel rådet om å legge nyfødte spebarn på magen. Det rådet gav man før. Nå vet man bedre. Og parallellen mellom fagfolks råd vedrørende spebarns liggestilling og råd til sørgende er faktisk slående: psykologer og andre har til dels gitt råd vedrørende sorg som ikke lengre støttes av forskning. Råd som kan gjøre vondt verre. Dette er det viktig å informere om! Ja, jeg mener det er vår plikt.
For øvrig må hele sitatet hentet fra min tekst tolkes i sin kontekst: det var del av et svar til Holgersen som hevdet at jeg bedrev ”småborgerlig moralisme” og at jeg fortalte folk hva de bør eller skal gjøre. Det er feil. Jeg påpeker bare hva nyere forskning har vist av konsekvenser av ulik adferd: hva som letter sorgen og hva som gjør den tyngre og mer langvarig. Så får folk velge selv. (For, som også Soleim nevner, er det en del årsaker til at enkelte mennesker faktisk ikke vil gi slipp på sorgen, og det kommer jeg tilbake til nedenfor.)
Og dette med ”valgmuligheter” er viktig, ja, helt essensielt. Det er mitt psykologiske credo at mennesker i betydelig utstrekning gjør valg, velger sin adferd og sine mestrings-strategier, og er i stand til å endre sine valg. Ikke dermed sagt at valgene er enkle å foreta eller sette ut i livet, men de er mulige. Mennesker gjør dem. Jeg har truffet mennesker nedbrutte av sorg, dårlig helse og dårlig økonomi, som likevel, eller kanskje nettopp derfor, har gjort enestående, men gjerne små, nye valg og små kursendringer som litt etter litt gav dem et bedre liv. Å se dette skje, var skjellsettende opplevelser for meg både som forsker og menneske. Min tiltro til menneskers evne til å gjøre valg og endringer i sine liv er fundamental, om enn deres eksistensbakgrunn gjør det vanskelig, kanskje ekstremt vanskelig, for dem. Dette er uttrykk for min overbevisning om menneskets eksistensielle frihet og verdighet. – At det blir oppfattet som ”direkte krenkende” (av Helge Holgersen), ”respektløst om sorg” og ”eksplisitt provokasjon” (av Kjell R. Solheim) og at det ”sårer sårbare mennesker” (av Kari Dyregrov), synes meg underlig.
Å hevde at mennesker er viljeløse kasteballer i omstendighetenes og omgivelsenes vold, - re-agerende entiteter, men ikke agerende individer, er, slik jeg ser det, det motsatte av respekt.
Jeg skulle ønske at dere hadde vært til stede på forelesningen min, hørt radio-intervjuene, og ellers satt dere inn i noen av de mange media-intervju jeg har gitt i de senere årene. Så hadde dere kunnet være mer presise i deres påstander om hva jeg mener. Å anklage meg for ting jeg ikke har hevdet, betyr rett og slett at dere ikke rammer meg. – Hjortejakten er i full gang ute på landet hvor jeg bor, og det minste man må ha er et godt sikte på geværet, så man treffer den og der man skal.
Jeg har ALDRI hevdet at sorg er lettvint. Jeg har ALLTID presisert at det er den verste form for ”stress” noe menneske kan oppleve. Min presisering (i forelesninger og intervjuer) pleier jeg å uttrykke slik: ”sorg rammer alle sider av livet (fysiske, psykiske, sosiale, åndelige/eksistensielle, samt praktiske og økonomiske), påvirker en 24 timer i døgnet, i uker, måneder, ofte år. Man blir aldri ”ferdig med” en sorg, men man lærer seg å leve videre med den”.
Jeg har ALDRI hevdet at sorg er et enhetlig fenomen. Jeg har ALLTID presisert at det finnes store forskjeller med hensyn til typer dødsfall og at de derfor oppleves ulikt og kan få ulike forløp både innholds- og tidsmessig (barn, unge, dødsfall etter selvmord, mord, vold, feilbehandling, mangelfull omsorg, grov uforsiktighet, krig, ulykker, terror, tortur, etc.).
Jeg har ALDRI hevdet at det er en rett måte å sørge på. Jeg har ALLTID presisert at sorg rammer mennesker med ulike forutsetninger for å mestre, både personlig og omgivelses-messig. Sorgen treffer mennesker som har ulike ressurser både fysisk, psykisk, sosialt, og åndelig-eksistensielt, og mennesker som står i ulike kulturelle og sub-kulturelle kontekster. Slike forhold setter visse rammer for den enkeltes sorg, men likevel våger jeg å hevde at vi har kunnskap om visse typer adferd som kan bidra til å gjøre livet og sorgen lettere for noen hver, og som er appliserbar i de fleste kontekster.
Jeg har ALDRI hevdet at jeg er ekspert på alle typer sorg. Jeg er ikke ekspert på sorg. Likevel: positiv effekt av de rådene jeg har gitt er vitenskapelig dokument, litt av meg, mye av andre. Når jeg sier at jeg ikke har fremskaffet empiri på deres effekt i forhold til spesielt problematisk sorg, fordi jeg ikke har forsket spesifikt på slike grupper, er ikke det noe adekvat angrepspunkt, Soleim. Jeg har alltid gjort det klart hvilke grupper jeg har forsket på, og generaliserer mine konklusjoner til. Når jeg iblant trekker generaliseringene videre, er det fordi jeg også kjenner annen forskning knyttet til andre grupper. En medisiner som har forsket på tynntarmen blir ikke kritisert for at hun/han ikke har forsket på tykktarmen. Det er vitenskapelig legitimt å begrense seg. Jeg uttaler meg om de mer ”vanlige” dødfall og påfølgende sorg, og det kan jeg gjøre uten å ha forsket på spesielt uvanlig dødsfall og påfølgende spesielt vanskelig sorg. De mer ”vanlige” dødsfall er det (heldigvis) flest av. Men det er ikke så mange generasjoner siden enhver familie måtte regne med å miste et barn eller flere. Hva som er ”vanlig” er altså kontekst-spesifikt, men det blir et for omfattende tema å gå dypere inn i. Jeg mener jeg fortsatt er i min fulle rett til å utrykke meninger om ”det som er vanlig” uten å måtte begrunne det med at ”jeg har også forsket på det uvanlige”.
Så tilbake til dette med at noen mennesker ”hverken kan eller vil bli kvitt ekstrem, vedvarende repetitiv sorg” (sitat Soleim). Dronning Victoria av England er et klassiske eksempel. Hun var i sorg resten av livet etter at hennes mann, prins Albert døde. Hun kledde seg alltid i sort, og hun krevde at familien hennes heller ikke skulle utvise for mye livsglede i hennes nærhet. Kronisk eller langvarig sorg, er et godt dokumentert fenomen, men mekanismene bak det er heller lite forstått eller avdekket. Det kan ligge flere årsaker til grunn.
En av årsakene kan være av kulturell art. Rosenblatt & al. (1976) konkluderer med at kronisk/langvarig sorg nesten utelukkende er et fenomen i kulturer som ikke har tradisjoner, ritualer, eller regler for avslutning av sørgeperioden, som derved også kan fungere som markører for avslutning, og en viss opplevelsesmessig reduksjon av, den opplevde individuelle sorgen. Vår hvite, vestlige kultur er en slik kultur. Vi har ingen avsluttende ritualer som kan hjelpe den sørgende både til ”måtte” og ”få lov til” å slutte å sørge så hardt. Mange sørgende spør derfor seg selv (og meg) f. eks. om når det er ”passende” at de gjenopptar mer lystige sosiale aktiviteter. Noen snakker om ”et sørgeår” som en rimelig tid ”å være i sorg”, men dette er ganske diffust i vår kultur.
En annen årsak tror jeg kan være av sosial art. (Og jeg presiserer: tror jeg, for jeg har noe, men ikke mye empiri på dette). Når noen har opplevd, kanskje spesielt et svært traumatisk dødsfall, vil vedvarende sorg, bevisst eller ubevisst, være et stadig signal til omverdenen om at ”dette godtar jeg ikke, dette kan jeg aldri akseptere”. Dette er en helt rimelig og forståelig reaksjon. Imidlertid vil det på sikt kunne få negative konsekvenser for den etterlatte og hennes/hans sosiale omgivelser. Mennesker i en slik situasjon trenger iblant hjelp til å velge andre måter å få opprettholde og vise sin protest på, men samtidig få mer glede i livet sitt.
En tredje årsak tror jeg kan være av personlig relasjonell art. (Og jeg presiserer igjen: tror jeg, for jeg har noe, men ikke mye empiri på dette).
Om et dødsfall er ventet eller ikke, og især hvis det er traumatiske dødsfall, sitter de etterlatte ofte igjen med en følelse av at noe er ugjort eller uferdig. Nettopp fordi vi mennesker fortsetter å ha ulike former for forhold til våre avdøde, og ikke minst til de nylig avdøde, vil mange fortsatt ønske ”å gjøre noe” for den døde. Og ikke minst: en ønsker ”å få sagt til” eller ” få vist” den døde hvor glad man er i henne eller ham, og derved få fortsette relasjonen. Å skulle gjennomføre en begravelse gir slike muligheter, men for mange er det ikke nok. De små personlige ritualene (gråtetokter, sorganfall, se på bilder, se på gjenstander som har tilhørt den avdøde, tenke på vedkommende med sorg og lengsel), kan ha de samme kommunikative funksjonene. Det ligger erklæringer om kjærlighet, omtanke, og fortsatt relasjon i denne sorg-adferden. Mange føler sågar at de skylder den døde dette. Adferden kan derfor føles ”god” og ”riktig”, selv om den på mange måter bidrar til å øke følelsen av sorg og kan få tvangspreg. Dessuten kan det være vanskelig å avgrense denne adferden. Dels fordi følelsen av kontakt med den avdøde kan bli så sterk at man vil opprettholde den for enhver pris; dels fordi man kan føle skyldfølelse overfor den døde dersom man skulle avslutte eller redusere adferden. Man kan bli redd for at den døde skal føle seg ”forlatt”, ”sviktet” og ”mindre elsket” dersom en slutter å vise sterk sorg og lengsel. – For å konkludere: Ja, det er mange som, av ulike grunner ikke ”vil” ut av sorgen. I hvert fall ikke ennå. Men dersom de, om litt vil det, må de få gode råd om hva de kan velge å gjøre for å få det bedre i livet.
Så tilbake til debatten: Jeg hadde på sett og vis ventet ”å få pepper”, ja. ”Pepper” av samme type som forskere får når de går ut offentlig og sier at de aller fleste ryggplager folk sliter med, er ”vanlige eller alminnelige ryggplager”, og at de blir bedre av trening og verre av sitting og ligging. Å hevde noe slikt, kalles ofte ”forakt for svakhet”. Denne ”forakt for?”-retorikken som benyttes straks noen med bakgrunn i forskning hevder at folk langt på vei kan hjelpe seg selv og hverandre med vanlige livs-problemer, er moralsk betenkelig og faglig forkastelig, - og har en besyndelig logikk:
Dersom en sier at det er visse metoder som hjelper mennesker å slutte å røyke, - er det å ”krenke” mennesker som ikke har greid å slutte? Dersom en sier at mer mosjon og endret kosthold virker vektreduserende, - er det da å ”krenke” overvektige mennesker som ikke har greid å slanke seg? Å si at visse typer medisinsk behandling har tatt knekken på kreft, kan det virke ”krenkende” og ”sårende” på mennesker hvor slik behandling ikke har hatt samme gunstige effekt? – Det forstår jeg ikke.
Derfor kan jeg heller ikke forstå at det skulle være ”krenkende”, ”sårende”, eller ”respektløst” overfor mennesker med langvarig og spesielt vanskelig sorg, kanskje etter traumatiske dødsfall, å fortelle om hva som hjelper folk flest i forhold til mer ”vanlige” typer dødsfall. – Faktisk tror jeg, og la meg presisere at det er noe jeg tror, for jeg har ikke empiri på det, at mine råd også vil kunne hjelpe mennesker med sorg av det mer vanskelige slaget. Mennesker med sorg etter traumatiske dødsfall har en lengre og tyngre vei å gå enn andre sørgende, men jeg tror det er den samme veien. Når jeg sier ”jeg tror” er det dels fordi jeg kan vanskelig tenke meg at det motsatte av det jeg råder til skulle være hjelpsomt; og dels fordi atskillige mennesker som har opplevd særs vanskelige dødsfall (tap av barn, selvmord o.a.) har kontaktet meg for å si seg enige i de rådene jeg gir. De har sågar takket meg for å ha gått ut og snakket om hva som faktisk hjelper. Men dette er selvfølgelig ikke noe vitenskapelig argument. Vitenskapelig dokumentasjon er noe annet.
Istedenfor å kritisere meg for ting jeg ikke har sagt, feilsitere meg, og anklage meg for ”respektløshet” og manglende forståelse for at sorg kan være så forskjellig, hvorfor slår dere ikke heller til mot det jeg faktisk har sagt og står for? Er dere uenige med meg? Så vis det. Vær skikkelig uenig med meg! Kom igjen! Si at rådene mine er dårlige og virker mot sin hensikt!: Si at: fysisk aktivitet, kanskje især turer i naturen, har ingen positive effekter på humør, søvn eller appetitt, og kan være skadelig. Si at: konsentrasjonskrevende aktiviteter ikke bidrar til å holde vonde tanker (intrusive thoughts) vekke, men øker dem, og kan være skadelig. Si at: Å omgåes andre mennesker, prøve å komme seg ut og delta i sine vanlige fritidsaktiviteter, ikke bidrar til å hjelpe mennesker i sorg, men kan gjøre sorgen større og tyngre å leve med. Si at en bør holde seg vekke fra arbeidet sitt, slik at det å fungere på jobb ikke forstyrrer en i sorgen. Si at: ikke ”krok deg til livet” slik Lindstrøm hevder, men hekt deg mest mulig av, og unngå alle aktiviteter som ellers har gitt deg glede i livet. Si at: å aktivt gå inn for å tenke mye på sorgen, kommer til å mildne sorgen. Si at: å gråte mest mulig, vil gjøre deg glad. – Kort sagt, Helgesen, Soleim og Dyregrov: Rett inn siktet deres, mot det jeg faktisk har sagt og skrevet, og fyr løs! Og la oss holde oss til en debatt om hva som hjelper/ikke hjelper mennesker i sorg.
For all del: ”Nil a me alienum puto”. Selvsagt vet jeg at mange mennesker sliter med sorg etter redselsfulle dødsfall. De trenger all den hjelp og støtte de kan få. Det nære miljøet: familie, venner, naboer, og kollega er ofte undervurderte ressurser. Fagfolk har kanskje en del av skylden for at det brer seg en tiltro til at man må ha ekspert-hjelp i alle livets tilskikkelser. Imidlertid, noen mennesker trenger også faglig hjelp. Faglig hjelp må være vitenskapelig, empirisk fundert. Og: hvis vi ikke anerkjenner ethvert menneskes evne til mestring, valg, og vekst, miskjenner vi deres verdighet, - og mister vår faglige troverdighet.
Torill Christine Lindstrøm
PS 1 til Soleim: dette med skriftsteder og fariseere lar vi droppe, hva? Jeg har satt meg inn i litt av hvert vedrørende ulike jødiske sekter og grupperinger i Jesu samtid og utviklingen innen tidlig kristendom, men jeg tror faktisk en diskusjon vedrørende fariseerenes identitet, om enn interessant, ligger utenfor det tema vi her diskuterer.
PS 2 til Soleim: ordet ”ekstravagante” i ditt første avsnitt var vel feil? Jeg skjønte ikke setningen det stod i.