Svar til stipendiat Torleif Markussen Lunde om etikk og roller i valgkampen

Torleif Markussen Lunde har rykket ut til forsvar for Instituttstyrer Rune Nilsen i forbindelse med den engelskspråklige felles-mailen som ble sendt ut til flere brukergrupper med ”valgveiledning” på engelsk og der Nilsen bla. Skriver: ”… my  advice is very clear. “Team Reed ” is the only  possibility for  a necessary change for UiB.”.

Markussen Lunde sier at en av Rune Nilsens kjepphester er at alle, studenter som professorer, skal behandles likt og at det derfor er langt mindre problematisk med en slik mail fra Nilsen enn fra eventuelle andre. Rune Nilsen og jeg deler standpunkter på og vurderinger av betydningen av likeverd (equity), men denne holdningen til sine medmennesker må ikke forveksles med og sidestilles med at vi har lik makt i en organisatorisk struktur. Hvis likhet blir forstått på den måten Markussen Lunde fremstiller det, fungerer det som en tilsløring av reelle maktforhold. Som ansatt instituttstyrer forvalter Rune Nilsen en helt annen makt enn studenter, midlertidig ansatte, tilknyttede og andre fast ansatte ved Senter for internasjonal helse. Dette vet våre utenlandske studenter, stipendiater og post-doc’er svært godt. Dette vet også de administrativt og fast vitenskapelige ansatte. Denne maktposisjonen må en instituttstyrer være seg bevisst, og jeg vil si at nettopp fordi Nilsen signaliserer at han står for likeverd og medmenneskelig respekt, blir signalene i mailen enda verre. Det er ingen unnskyldning at andre instituttstyrere har gjort det samme i valgkampen. Hvis flere ansatte instituttstyrere opptrer slik, er det etter min oppfatning svært graverende. Rune Nilsen har imidlertid i ettertid beklaget at han føyet inn sin egen mening i mailen.

Markussen Lunde sier også i sitt forsvar for Nilsen at han har skrevet ”you should read the manifests and decide for yourself …”. Men manifestene er på norsk, så rådet er i realiteten ingen hjelp for ikke-norsktalende til å få et nyansert bilde av begge rektor-kandidatene og deres program.

Et siste poeng; i likhet med Markussen Lunde vil jeg også anta at de fleste av adressatene til Nilsens ”valgveiledning” har utviklet nok kritisk sans til å vurdere slik informasjon på egen hånd (til tross for skjevt informasjonsgrunnlag). Min antagelse om dette er blitt bestyrket og bekreftet gjennom flere henvendelser jeg har fått på mail, pr. telefon og ved møter med ikke-norsktalende mottagere av Nilsens mail. Flere stipendiater og midlertidige ansatte fra våre partnerland i sør har reagert på mailens form og innhold. Hvis likhet praktiseres av Nilsen i hverdagen, forbauser det meg at dette ikke er kommet fram i debattene på Senter for internasjonal helse.