I sitt «åpne svar» til mitt innlegg Akademia: ondt blod eller tillit sier rektor/dekan at de hverken vil «kommentere den konkrete saken» eller « gå inn i faglige vurderinger». Det siste er en selvfølge, for hverken rektor eller dekan har kompetanse på det aktuelle fagområdet (filosofi). Men at de ikke vil kommentere den konkrete saken, synes jeg er leitt. Og da ikke bare fordi jeg jo eksplisitt ba om å bli tilbakevist hvis jeg tar feil,men først og fremst fordi «omverden» da ikke får vite hvordan rektor/dekan stiller seg til mine (svært) sterke anklagepunkter. Nå er jo det langt fra uvanlig at ledere tyr til uttrykket «Ingen kommentar!» når de konfronteres med uheldige forhold innenfor eget ansvarsområde. Men særlig tillitsvekkende er det neppe- særlig hvis de samme lederne lovpriser «åpenhet», jfr. rektors uttalese til BT (14. juli).
Men selv om rektor/dekan sier at de ikke vil kommentere den konkrete saken, gjør de det likevel - indirekte - ved å gi generelle kommentarer som sterkt berører i hvert fall ett av de universitetspolitiske poengene som jeg tok opp i innlegget. I mitt «åpne brev» stillte jeg følgende spørsmål: skal virkelig en opprykkskomité foreta en ny vurdering av en allerede godkjent doktorgrad? Dette konkrete spørmålet blir prisverdig klart besvart av rektor/dekan. Og svaret er: ja, det skal den!
Rektor/dekan insisterer nemlig ikke bare på det som er helt opplagt: at opprykkskomitéen skal foreta en selvstendig vurdering av søkerens samlede produksjon. De insisterer også på at en slik vurdering skal inneholde en ny vurdering av den allerede godkjente doktorgraden. «En opprykkskomité skal ikke vurdere om doktoravhandlingen kvalifiserte til ph.d-graden, men vurdere om denne og kandidatens øvrige prokuksjon i kvalitet, dybde og og volum svarer til minst to doktorgradsavhandlinger (mine uthevinger)». Og : «Det er derfor naturlig at en opprykkskomité også gjør seg opp en mening (les: selvstendig mening, min bemerkning) om avhandlingens kvalitet (mine uthevinger)».
Jeg er derfor stygt redd for at rektor/dekan - gjennom sitt «åpne svar» - bidrar til å svekke UiBs omdømme
Men uttrykket «minst» står faktisk ikke i reglementet. Der står det at kandidatens samlede produksjon skal svare til to doktorgrader. Punktum! Ved å putte inn uttrykket «minst» -i sin gjengivelse av innholdet i reglementet - begår rektor/dekan et brudd på et viktig krav til saklighet: aldri å tolke en formulering tendensiøst.
Men denne tendensiøse tolkningen gir dem jo ryggdekning for deres hovedpoeng: at det er en forskjell på om arbeidet – på den ene siden- er tilstrekkelig kvalifisert til doktorgrad og at det – på den andre siden -har tilstrekkelig kvalitativ tyngde til fullt ut å telle med ved opprykksbedømmelser.
Så hvordan vi enn snur og vender på det: Rektor/dekan åpner for omkamper om allerede godkjente doktorgrader.
For å kunne «gjøre seg opp en mening» om en doktorgrads- avhandling, må man - i det minste- ha lest den. I mitt «åpne brev» sannsynligjorde jeg at (i hvertfall ) den som hadde ført opprykkskomitéens uttalelse i pennen, ikke hadde lest den jfr. spørsmålet: hvordan kan tre forsøk bli til to? Men mitt poeng er at slik nyvurdering av doktorgraden burde være helt unødvendig. Ikke fordi dette vil innbære et ofte svært stor merarbeid, jfr. humanistiske avhandlingers lengde. Men fordi det jo allerede foreligger en grundig vurdering av doktoravhandlingens kvalitet, nemlig doktorgradskomiteens omtale. Denne er lett tilgjengelig, og opprykkskomitéen kan derfor også lett skaffe den tilveie i sitt arbeid med opprykkssøknaden.
Det opprykskomitéen gjorde i mitt tilfelle var jo at den satte doktorgradskomiteens positive vurdering helt tilside, og erstattet den med en omtale som var (sterkt) negativ. Opprykkskomiten hadde med andre ord ikke tillit til at doktorgradskomitéen hadde gjort en grundig nok vurdering av avhandligens kvalitet. Denne mangelen på tillit blir nå - av rektor/dekan- opphøyet til norm, som ledd i en naturlig prosedyre.
At en opprykkskomité har en naturlig rett til å overprøve en doktorgradskomite, er - i det minste- et ærlig standpunkt. Men dette standpunktet er i aller høyeste grad problematisk, både for de enkeltindivider som rammes av overprøvingen og (ikke minst) for UiBs eget omdømme.
Én ting er den personlige skuffelsen som en kandidat opplever når han får vite at det han/hun trodde – ut fra doktorgradskomitéens uttalelse – var en god doktorgrad, viser seg - ved opprykkskomiteens overprøving – å være det motsatte.
Rektor/dekan åpner for omkamper om allerede godkjente doktorgrader.
Men langt verre enn enkeltpersoners tristesse, er de universitetspolitiske signalene som rektor/dekan nå gir gjennom sin devaluering av de godkjente doktorgradenes kvalitet. Disse signalene rammer i første rekke UiB´s egne doktorgradsstudenter, men de kan også ramme UiB i dets forhold til konkurrerende institusjoner.
Når en student heretter avlegger en doktorgrad ved UiB har han/hun ingen garanti for at den godkjente doktorgraden kan betraktes som en tilstrekkelig oppfyllelse av ett av kravene til professorkompetanse. Det har rektor/dekan sørget for ved å tolke: to doktorgrader som: minst to doktorgrader- med hensyn på kvalitet. Ved en eventuell opprykkssøknad må altså en kandidat ved UiB bare finne seg at det kan bli omkamp om vedkommendes godkjente doktorgrad.
Devalueringen av godkjente doktorgrader kan også bli et problem dersom UiB må konkurrere med andre institusjoner om doktorgradsstudenter. Hvem vil ta en doktorgrad ved UiB hvis vedkommende får vite at den seinere kan overprøves med hensyn på kvaliteten? At et slik overprøving nå er blitt «naturlig» ved UiB, kan lett føre til at godkjente doktorgrader herfra får et «B-stempel».
For meg (og kanksje også for andre?) er en godkjent doktoravhandling et kvalitetsbevis i seg selv. Avhandlinger som ikke har tilstrekkelig faglig kvalitet, bør etter mitt syn heller ikke godkjennes. Jeg er altså redd for at doktorgraden -på sikt- skal nærme seg samme skjebne som flere andre eksamener: det holder med «bestått» og kravet til bestått er dårligste karakter, jfr. Ex.Phil. - ved flere institusjoner innenfor akademia.
Jeg skylder her å gjøre oppmerksom på at jeg ikke kjenner særlig godt til den relativt nye Phd-graden, siden jeg har har min erfaring fra den gamle dr. philos- graden. Men det vil forbause meg om kravet til god kvalitet ikke lenger er innebygget i selve godkjenningen. Her er det fristende å minne om at i den forlengst avskaffede «magistergraden» (som jeg også har erfaring med) var kvalitetskravet innebygget i godkjenningen: avhandlingen måtte være «laudabel» (meget god) for i det hele tatt å bli godkjent.
La meg til slutt forsøke å få fram poenget mitt ved å bruke et bilde - fra håndtverksfagene: Vi kan betrakte Phd-graden som et «svennebrev, som man må ha for i det hele tatt å få arbeid innenfor faget. Hvis så en håndtverker - med et godkjent svennebrev - siden vil forsøke seg på et «mesterbrev» (les: professorkompetanse), ville det helt sikkert ha blitt ramaskrik dersom sensorene ved mesterprøven begynte å overprøve kvaliteten av svennebrevet. Men på UiB er altså en slik overprøving «naturlig».
Jeg er derfor stygt redd for at rektor/dekan - gjennom sitt «åpne svar» - bidrar til å svekke UiBs omdømme. Det er helt sikkert ikke intendert, men ikke desto mindre: svært sannsynlig.
Men for all del: mine vurderinger i denne saken kan godt være uholdbare. Jeg ber derfor – enda en gang – om å bli korrigert hvis rektor/dekan mener at jeg tar feil.
