Vi vil takke for fyldige, seriøse og til dels klare svar på våre syv spørsmål om akademisk frihet. Vi er glad for å ha valget mellom tre rektorkandidater som er villig til å gå i dialog med de ansatte om helt sentrale sider ved universitetets virksomhet på denne måten. Dette manifesterer en demokratisk grunnholdning som lover godt for framtida uavhengig av hvem som vinner valget. Vårt anliggende er derimot at god vilje er lite verdt med mindre den nedfelles i varige strukturelle ordninger som sikrer demokratiske og akademiske rettigheter rent faktisk. Vi har derfor etterlyst klargjøringer av hvordan kandidatenes programerklæringer er tenkt omsatt i konkrete løsninger. Også på dette punktet er vi langt på vei tilfreds med svarene. Vi mener kandidatene stort sett utdyper og konkretiserer sine programerklæringer, men vi føler oss ikke helt sikre på om alle kandidatene har en like god forståelse av våre bekymringer. Særlig Rune Nilsen gir uttrykk for en viss undring over våre spørsmål, noe som indikerer at det kan være på sin plass med enkelte presiseringer. Noen svar inneholder også enkelte vage formuleringer som bør oppklares. Derfor dette tilsvar til kandidatenes imøtekommenhet.
Vi mener dialogen har avdekket ganske ulike universitetspolitiske posisjoner blant de tre kandidatene, til tross for at de har ganske likeartede programerklæringer, og vi ønsker å oppsummere disse ulikhetene her. Hvis noen av kandidatene er uenige i våre fortolkninger, ber vi om at dette blir oppklart. (Av enkelthetshensyn fortsetter vi å omtale de ulike rektorteamene ved (den mannlige) rektorkandidatens navn; det ligger ikke noen intendert androsentrisme i dette).
1. Om stillingsvernet for dagens vitenskapelig ansatte: Grønmo og Sydnes gir utvetydig uttrykk for at både førsteamanuenser og professorer ved UiB fortsatt skal ha fast tilsetting. Nilsen svarer også ja på spørsmålet, men ønsker å innføre en ny midlertidig stillingskategori etter postdoc. Den logiske følgen av dette er at andelen midlertidig vitenskapelig tilsatte ved UiB vil øke, men vi forstår det slik at dette er ment som kvalifiseringsstillinger for fast tilsetting som professor. Vi forstår det også slik at det ikke kommer på tale å finansiere disse nye stillingene ved “omdisponering” av midler fra gjeldende faste stillinger. Dagens fast vitenskapelig ansatte ved UiB kan derfor være trygge på at de også har jobb de neste fire årene.
2. Om ca. 50% forskningstid (rett og plikt) i individuelle vitenskapelige stillinger: Alle kandidatene gir sin klare tilslutning til dette på et prinsipielt grunnlag. Fast vitenskapelig ansatte ved UiB kan derfor være trygge på at de har den kommende rektors støtte om de i sin daglige praksis måtte prioritere forskning framfor andre oppgaver i tråd med dette prinsippet. Ut fra kandidatenes svar kan vi også forutsette at det nye rektoratet aktivt vil arbeide for å redusere den totale arbeidsmengden i vitenskapelige stillinger for reelt å frigjøre tid til forskning, og ellers legger forholdene til rette rent organisatorisk slik at effektiv forskning blir mulig.
3. Om midler øremerket til forskerinitiert grunnforskning: Alle kandidatene gir sin prinsipielle tilslutning til dette, men her skiller svarene klart mellom ulike paradigmer for forskningssatsning. Grønmo og Sydnes gir utvetydig støtte til tanken om finansiell styrking av den frie forskningen ved UiB, og antyder konkrete grep for å få dette til. Nilsen på sin side knytter innsatsen til “forskningsledere”, “forskergrupper” og det å “identifisere områder som bør styrkes”. Vi kan ikke forstå Nilsen på noen annen måte enn at han med dette ønsker å videreføre gjeldende tendenser hvor midler i stadig større grad kanaliseres til tematiske hovedområder knyttet til store, klart ledete forskermiljøer. I en nullsumsituasjon er den logiske følgen av Nilsens modell etter vår mening en svekkelse av den individuelle akademiske friheten ved UiB: mindre rom for enkeltforskere og små forskernettverk til å arbeide med tema utenfor hovedsatsningene som de selv har identifisert og finner lovende.
4. Om å sikre finansielt grunnlag for videreføring av gjeldende disiplinorienterte studieprogrammer på BA og MA-nivå, samt anerkjenne disiplinbaserte forskerskoler: Alle kandidatene svarer ja på første del av spørsmålet, og Grønmo og Nilsen gir også sin klare tilslutning til disiplinbaserte forskerskoler. Sydnes er derimot langt mer tvetydig på dette punktet, og ser ut til å mene at den prototypiske forskerskolen nettopp skal være flerfaglig, evt tematisk. I Sydnes sitt svar kommer dette til syne i bruken av anførselstegn rundt “forskerskoler” når disse knyttes til disipliner. Og det har ellers kommet til syne i den sittende universitetsledelsens underkjenning av konkrete forsøk på å organisere fakultetsbaserte forskerskoler. Kandidatenes svar må tolkes slik at vår framtidige rektor vil se til at dagens disiplinbaserte BA og MA studieprogrammer ikke utarmes i konkurransen med tematiske felt, mens bare to av kandidatene, Grønmo og Nilsen, har et klart standpunkt når det gjelder å sikre reproduksjon av gjeldende disipliner på høyeste studienivå, i forskerutdanningen.
5. Om at ansvaret for studieplanarbeidet skal forbli i grunnmiljøet: Alle kandidatene gir (naturlig nok) sin tilslutning til prinsippet om at utformingen av fag må være forankret i fagmiljøene, men reagerer svært ulikt på bakgrunnsanalysen for vårt spørsmål. Dette indikerer også ganske ulike holdninger til løsningsmodell. Grønmo deler vår bekymring “for at fagmiljøene mister kontrollen over utdanningsvirksomheten ved universitetet”, og knytter dette delvis til foranledningen for vårt spørsmål, nemlig den foreslåtte ”bestiller”/”leverandør” modellen for emner og undervisning. Sydnes svarer vagt at det kan oppstå situasjoner hvor det er behov for tverrfaglige programmer som må koordineres på fakultetsnivå, men forholder seg ikke til essensen i vårt spørsmål, nemlig hvor det formelle ansvaret for det mer ordinære, disiplinbaserte studieplanarbeidet skal ligge. Vi må tolke hans svar som at han nettopp går inn for den foreslåtte ”bestiller”/”leverandør” modellen. Nilsen på sin side mener at vårt spørsmål er ”en spissformulering som kan risikere å stå i veien for en fagutvikling som er og blir et felles ansvar på tvers av styringsnivåer”. Han henviser til at ”bestillermodellen” allerede praktiseres ved profesjonsutdanningene, og ser ut til å stå for at denne modellen skal gjennomføres ved alle fakulteter.
Vi kan ikke tolke dette på annen måte enn at både Sydnes og Nilsen dermed ønsker å redusere grunnmiljøenes formelle innflytelse over utdanningens innhold: i dagens situasjon ligger dette mandatet ved mange fakultet uomtvistelig i selve grunnmiljøet, i den nye modellen flyttes det formelt til et annet beslutningsnivå.
6. Om kandidatenes syn på prinsippet om ”store enheter”: alle er enige om at denne modellen ikke kan være allmenngyldig og at grunnlaget for sammenslåing av institutter må utredes i hvert enkelt tilfelle. Bak denne enigheten finner vi derimot klart ulike syn: Grønmo understreker at omorganisering ”i særlig grad [bør] ta utgangspunkt i faglige hensyn”, og at ”det avgjørende er ikke hvor store instituttene er, men hvordan de fungerer”. Sydnes deler dette synet og understreker også at sammenslåinger ikke må ”få ”kvelende” konsekvenser”, de bør ”ha karakter av kjærlighetsekteskap framfor tvangsekteskap”. Nilsen derimot henviser til at stadig flere miljøer har ”valgt” sammenslåing, og at det er viktig å la denne prosessen fortsette før den evalueres. Vi må spørre oss om ikke Nilsen dermed står for en allmenngyldig oppfatning om ”store enheter” til tross for de innledende reservasjonene.
Det ligger et veldig viktig allment poeng her. Våre bekymringer dreier seg om hvorvidt rektorkandidatene står for akademiske verdier og prinsipper som gjør det selvfølgelig å videreføre universitetets lange tradisjoner for å anerkjenne spesifikke fags og fagmiljøers særtrekk - til virkelig å ta konsekvensen av idealene om akademisk mangfold og uavhengighet. Det er en kjensgjerning at fagtradisjonene er svært ulike når det gjelder hvilke organisatoriske løsninger som fremmer kunnskapsformidlingen og -utviklingen. Noen krever stor skala og omfattende samarbeid for å fungere optimalt, andre virker tvert imot best under rammebetingelser som fremmer den individuelle fordypningen. Noen fagtradisjoner er svært spesialiserte og kan uproblematisk operere med “kunnskapsmoduler”, andre fag etterstreber helhetlige forståelser hvor spesialistområdene alltid må være underordnet det overordnede “blikket”. Noen fagmiljøer er, av faglige eller historiske årsaker, mer fragmenterte enn andre og kan ha behov for “sterk faglig ledelse”, mens andre er velfungerende kollegiale miljøer hvor kreativitet fremmes best uten en overordnet sterk myndighet.
Det er i denne sammenhengen verdt å merke seg at regjeringens ferske Forskningsmelding i stor grad tar inn over seg denne innsikten. Her understrekes det at sterk faglig ledelse er “spesielt viktig innenfor eksperimentelle og utstyrskrevende fagområder, der en konsentrasjon av virksomheten er nødvendig for å utnytte ressursene optimalt“. Dette kan også gjelde enkelte andre fagområder, som jus. Men “for øvrig bør faglig ledelse finne sin form innenfor de ulike fagtradisjonene. Det vil ikke alltid være mulig eller ønskelig å organisere forskningen i store, felles prosjekter. I teoretiske fag kan det være like aktuelt å skape utfordrende faglige fellesskap der deltakernes aktiviteter støtter opp under hverandre“.
I sine svar gir alle rektorkandidatene (naturlig nok) sin tilslutning til at det fortsatt skal være et faglig mangfold ved UiB, men vi føler oss altså ikke sikre på at alle er villig til å ta de organisatoriske konsekvensene av dette, slik Forskningsmeldingen ser ut til å anbefale. Skal fagenes og fagmiljøenes særskilte profil og fortrinn tas på alvor, må organisatoriske løsninger etter vår oppfatning primært bygges nedenfra og opp, og med en spesiell sensitivitet overfor gitte fagtradisjoner og institutt- og fakultetshistorier. De forsøk vi har opplevd i det siste på å presse byråkratisk uniforme og antatt “universelle” løsninger ned over grunnmiljøene, synes nettopp ikke å ivareta dette prinsippet.
7. Om demokratiske ordninger, særlig muligheten for valgte instituttstyrere og disipliners representasjon i fakultetsstyret: Grønmo og Sydnes er utvetydige på at instituttene selv bør bestemme om de skal ha valgt eller tilsatt styrer, og Grønmo åpner også for en gjeninnføring av ordningen med valgte styrere på institutter som nå tilsetter. Han mener videre det skal være opp til hvert enkelt fakultet å bestemme hvorvidt alle disipliner skal ha representasjon i fakultetsstyret. Sydnes deler ikke dette synet. Han anfører effektivitetshensyn som grunn for å innføre mindre fakultetsstyrer hvor ikke alle disipliner er representert. Nilsen på sin side svarer ikke klart på disse spørsmålene, men vi tolker hans formuleringer samt utsagn i andre sammenhenger som at han mener ordningen med tilsatte styrere bør være allmenngyldig, at han ikke er villig til å revurdere denne modellen med det første, og at han, som Sydnes, går inn for en ”standard” løsning for sammensetning av fakultetsstyrer som ikke gir alle grunnmiljøer representasjon.
Vi må konkludere at på dette punktet, som handler om mulighetene for reell demokratisk innflytelse, skiller de tre kandidatene seg klart fra hverandre. Grønmo vektlegger å opprettholde formelle, representative ordninger hvor grunnmiljøer har faktisk beslutningsmyndighet, dvs. kan sette dagsorden og fatte bindende beslutninger, mens Sydnes og Nilsen heller velger å knytte ”demokrati” til selve prosessen: at ulike synspunkt skal ”bli hørt” under saksforberedelsene.
Vi takker igjen for stor imøtekommenhet fra alle kandidatene og ser fram til et spennende rektorvalg!
Med vennlig hilsen fast vitenskapelig tilsatte ved Institutt for sosialantropologi